Takk for maten

Du plukker opp en pose gulrøtter i butikken uten å tenke over det. Bak den posen ligger 50 000 ukeplaner og en bonde som sådde i mai uten å vite om noen kom til å kjøpe avlinga. Noen sitter og bestemmer hvem som skal dyrke hva, hvor, og hvor mye. Gunn Jorun Sørum er organisasjonssjef i Gartnerhallen, samvirket som eies av rundt 1000 grøntprodusenter. Omtrent 65 prosent av all norsk frukt og grønt går gjennom dem på vei til butikken. Vi starter med planleggingen, det hun kaller tinder for grøntproduksjon. Grøntbonden får over 90 prosent av inntekta fra markedet og lever med en helt annen risiko enn melke- og kjøttbonden. Vi tar krisa på nittitallet, da Gartnerhallen mistet både Rema og Hakon-gruppen. Jeg tar opp kritikken jeg har hørt fra produsenter: at de sitter i Bamas lokaler, at leveringsavtalene er uklare, og at noen ikke tør å si hva de mener høyt. Og så er det den andre siden. Norskandelen har økt 10 prosent på ti år. Det testes aprikos og fersken i Lærdal, det dyrkes hvitløk på Stange, og norsk bakepotet er på vei. Gunn Jorun kaller grøntprodusentene ei framtidsnæring, og etter halvannen time skjønner jeg hvorfor. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:00:45 Fra Hamar til studio 00:01:31 Hvorfor frukt og grønt angår alle 00:03:05 Fra 4H til Gartnerhallen 00:07:03 Hva en organisasjonssjef gjør 00:07:37 Landbrukets underkommuniserte del 00:09:44 Risikoen grøntbonden lever med 00:11:01 Da fotball-VM stoppet potetsalget 00:12:12 Hva er egentlig Gartnerhallen 00:14:09 Hvorfor bøndene ikke gjør dette selv 00:15:26 Hvem bestemmer hvem som dyrker hva 00:16:22 Tinder for grøntproduksjon 00:19:19 50 000 ukeplaner i Excel 00:19:50 Regelverket for fordeling av produksjon 00:22:23 Fra 1930 til eksistensiell krise 00:25:32 Avtalen som endret alt 00:26:34 Mottaksplikt og markedsregulering 00:28:36 Når butikken ikke har norske epler 00:29:38 Tollvern bygd på priser fra 80-tallet 00:34:18 Kartet over norsk frukt og grønt 00:37:55 Norskandelen opp og målene framover 00:39:41 Er Gartnerhallen for tett på Bama 00:43:44 Kritikken om leveringsavtaler 00:45:45 Priser, planer og ingen mottaksplikt 00:49:59 Dispensasjoner og gardsutsalg 00:53:30 Er det vanskelig å komme inn 00:56:40 Flere små produsenter enn du tror 00:58:13 Produsentene som ikke tør å snakke 01:01:48 Matsvinn fra jordet til pakkeriet 01:04:01 Estetiske krav og krokete grønnsaker 01:06:45 Lager, teknologi og halvert støtte 01:09:56 Matsvinntallene går riktig vei 01:11:51 Ketchup, rotmiks og slapp sylteagurk 01:16:07 Økologisk frukt og grønt i knestående 01:17:56 Hvorfor økoblomkålen koster det dobbelte 01:20:31 Offentlig innkjøp og norskandelen 01:26:03 Nederlandsk løk mandag morgen 01:29:11 Kommunene som går foran 01:30:51 Mot 2035: risiko og investeringer 01:34:33 Beredskap og Grofondet 01:36:03 Bærekraft som konkurransefortrinn 01:37:38 Vi spiser for lite frukt og grønt 01:40:18 Aprikos, hvitløk og norsk bakepotet 01:42:14 Mas på butikksjefen

En gang var det torsk på nesten 30 kilo i Oslofjorden. I dag ser ikke Fredrik Myhre torsk på hvert dykk. Når matjord bygges ned, reagerer folk. Når havbunnen ødelegges, skjer nesten ingenting. Fredrik er marinbiolog, seniorrådgiver i WWF Verdens naturfond og en drivende dyktig formidler. Han har tatt med seg politikere fra alle partier på Stortinget ned under vann i Oslofjorden, for å vise dem hvordan det faktisk ser ut der nede. Vi snakker om hva som tok knekken på fjorden, og hvorfor bonden, fiskeren og kommunen alle har en del av regningen. Norge har sluttet seg til målet om at 30 prosent av havet skal vernes innen 2030. Ifølge WWF er bare rundt én prosent vernet i dag. Vi snakker om makrellen, som ifølge Fredrik er i så dårlig forfatning at WWF råder oss til å la være å spise den. Også i makrell i tomat. Og om makrellstørja, som kom tilbake da politikerne endelig lyttet til forskerne. Fredrik lærer oss å bruke sjømatguiden og lese fangstområdet på pakken, og forklarer hva MSC-merket faktisk betyr. Og han forteller hvorfor fiskerne, som lenge var imot vern, nå er blant dem som presser hardest på. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:01:31 Velkommen, Fredrik 00:02:29 Vafler i matpakka og torsk til frokost 00:05:41 Haisommer og veien til marinbiolog 00:10:55 Hjelp havets haier og jobben i WWF 00:15:40 Oslofjorden før og nå 00:20:00 Politikere under vann 00:23:52 De første nullfiskeområdene 00:25:19 Hva som tok knekken på fjorden 00:36:27 En generasjon uten fiskestang 00:39:12 Resten av kysten 00:42:25 Makrellstørja som kom tilbake 00:44:57 Mindre makrell i makrell i tomat 00:45:38 Fiskerne mot forskerne 00:49:59 Tareskogen og kråkebollene 00:53:03 Den sjette masseutryddelsen 00:55:40 Spis lenger ned i næringskjeden 00:56:47 Sjømatguiden og fangstområdet på pakken 00:59:52 Hva MSC-merket betyr 01:01:20 Dette spiser Fredrik selv 01:03:32 For mye vann i veien 01:11:13 Er vi enige om problemet? 01:14:46 Dressen fra dødsboet og stemmeseddelen 01:15:54 Hvordan snur vi utviklingen? 01:17:10 Forvaltningsplaner uten kart 01:21:41 Én prosent vernet 01:28:05 Hva kritikerne sier 01:29:54 Vikingbanken 01:34:17 Penger til havforskningen 01:35:42 Hvor ligger håpet? 01:39:28 Lærdommen fra røykeloven 01:41:19 Takk for praten

Ingen sitrus. Ingen avokado. Ytterst i Lofoten finnes det knapt et landbruk å snakke om. Da må kjøkkenet finne maten et annet sted. I havet, i fjæra og oppe i lyngen. Ingunn Rasmussen vokste opp som ett av 13 søsken på kaia i Sørvågen. Hun dro sørover som 17-åring, ble borte i 30 år og endte som eneste kvinne i et oljeselskap med 50 ansatte, før hun ledet det. Så kjøpte hun tilbake det nedlagte familiebruket og bygde Holmen Lofoten. I dag er det et av Skandinavias mest omtalte matsteder, og hjem for Kitchen On The Edge Of The World. Vi snakker om hvordan en e-post sendt fra et hotellrom i Sør-Korea ble starten på det hele. Om hvorfor de sier nei til kokker som vil fly inn gåselever og russisk kaviar. Om sanketurer som skulle ta to timer og tar fire, om et besøksbidrag som treffer hotellene mens bobilene slipper unna, og om hvorfor Ingunn taper penger på boliger til sine egne ansatte. Og om lysfestivalen som samler ei hel bygd rundt et vann i september. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:01:34 Ytterst i Lofoten 00:04:20 13 søsken på kaia i Sørvågen 00:05:28 Hun kjøpte Holmen i 2001 00:06:15 Restaureringen og de første gjestene 00:09:20 Fra oljebransjen til Lofoten 00:10:47 Sør-Korea, TV-en og en e-post 00:13:21 Første besøk: fersk fisk, lever og rogn 00:14:58 Navnet Kitchen On The Edge Of The World 00:16:33 Slik er et matopphold på Holmen 00:19:09 Hvem gjestene er 00:20:37 Hvorfor det funker 00:21:57 Kan det gjøres andre steder? 00:22:59 Slik velger de kokker 00:24:29 Ingen gåselever, ingen russisk kaviar 00:28:13 Turisme når gjestene flyr langt 00:32:38 Fjellene de ikke legger ut bilder av 00:34:45 Ut av oljebransjen 00:37:14 Kjøkkenet som hjertet i huset 00:39:40 Muggent brød og mat fra naturen 00:40:40 Bær, telt og somre på yttersida 00:42:12 Sanketurene som aldri holder tiden 00:46:06 Råvarene: hva er lokalt her? 00:49:57 Menyen og leverandørene 00:53:50 Et kjøkken uten sitrus og avokado 00:54:38 Eplekassen til jul 00:56:13 Er det overturisme i Lofoten? 00:59:26 Boligmangel og uregulert reiseliv 01:02:35 Besøksbidraget og de som slipper unna 01:06:15 Nord-Norge som matregion 01:08:25 Hva et bærekraftig lokalsamfunn krever 01:09:39 Når strømmen går og døra blåser av 01:12:01 Naboskap som beredskap 01:14:17 Blilyst i Moskenes 01:17:18 Lysfestivalen som samler bygda 01:23:40 Favorittretten 01:26:45 Været som produkt og planer videre 01:31:00 Avslutning

En mann i gravemaskin kutter en fiberkabel. To tusen husstander mister strøm og nett. Ett av byggene er et sykehjem som skal servere middag om noen timer. Det er ikke krig. Det er en helt vanlig ulykke, og det er det norske kommuner er mest nervøse for. Hvor lenge klarer en by seg uten mat da? Episoden er spilt inn live på Framtidsfredag i Steinkjer i juni 2026, i samarbeid med Grønt kompetansesenter Mære og Skjetlein. Camilla Storseth Moe er sikkerhets- og beredskapssjef i Trondheim kommune. Hun har ansvaret for at Norges tredje største by fungerer i fred, krise og krig. Og hun sier rett ut at hun ikke mener vi er godt nok forberedt. Vi snakker om hvem som faktisk har ansvaret for maten din når systemene svikter: staten, kommunen, dagligvarekjedene eller deg selv. Vi går inn i produksjonskjøkkenene som lager tusenvis av måltider til sykehjem og hjemmeboende hver dag, og hvor robuste de egentlig er. Camilla forteller om Trondheims arbeid med å bruke innkjøpsmakt til å handle mer lokalt, om kommunen som avtalte at folk kunne hente mat i butikken hvis betalingsløsningene falt ut, og om hvorfor nye leiligheter uten pipe er et beredskapsproblem. Og om arbeidsplikten du sannsynligvis ikke vet at du har. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:00:53 Hva gjør egentlig en beredskapssjef? 00:02:25 Hva vi tenker når vi hører «beredskap» 00:03:28 «Er vi godt nok forberedt? Nei» 00:05:31 Hvem har ansvaret? Ingen vet helt 00:07:15 Kommunens jobb i fred, krise og krig 00:09:36 Ditt eget ansvar som frisk voksen 00:10:49 Norge øver og informasjonspunktene 00:12:22 Scenarioene de planlegger for 00:13:38 Mannen i gravemaskinen 00:14:01 Raset på Levanger og maten som stopper 00:15:27 Beredskap i medvind 00:16:06 Her kommer maten inn i bildet 00:16:43 Innkjøpsmakt og lokale leverandører 00:17:39 Hvor robust er et produksjonskjøkken? 00:19:33 Skal vi ta strømmen for 220 000? 00:21:13 Vann er kommunens ansvar, strøm er ikke 00:23:38 Totalforsvarsåret og gapet på sivil side 00:24:39 Hullene hun er bekymret for 00:26:32 Dagligvarekjedene og grossistene 00:28:12 Kongsberg-modellen: mat uten betaling 00:28:34 Hvor lenge klarer en by seg uten mat? 00:29:46 Naboen du aldri snakker med 00:31:33 Blokker uten pipe og vedlager i kommunen 00:33:25 Ni liter vann per person 00:33:53 Hva Camilla har hjemme 00:34:55 Arbeidsplikten du ikke vet du har 00:35:28 De neste tre årene i Trondheim 00:37:36 Det du bør ta med deg 00:39:07 Å kunne lage maten, ikke bare ha den

Norge har tre måneders beredskapslager av matkorn. Finland vurderer et helt år. Og fram til 1995 sto det dieseltanker på norske gårder. Så ble de avviklet, fordi muren hadde falt og alle skulle bli venner. Episoden er spilt inn live på Framtidsfredag i Steinkjer i juni 2026, i samarbeid med Grønt kompetansesenter Mære–Skjetlein. Bjørn Arild Gram driver en gård rett ovenfor Steinkjer sentrum. Han har vært ordfører i byen, landets forsvarsminister og sitter nå i finanskomiteen på Stortinget. Få har sett matberedskapen fra så mange sider. Vi snakker om hvorfor beredskap ikke handler om det sannsynlige, men om det utenkelige. Om diesel, reservedeler og kretskortet i melkemaskinen, avhengighetene ingen snakker om når vi diskuterer selvforsyning. Om målet om 50 prosent selvforsyning, og om det er ambisiøst nok. Om hvem som egentlig har matmakta, og om Nord-Norge uten slakteri. Og om militærleirene som ligger midt i potetlandet og serverer potet fra Kypros. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:01:02 Framtidsfredag og Steinkjer i festmodus 00:02:01 Bondens rolle i krise og krig 00:02:27 Korngården rett ovenfor sentrum 00:03:23 Svin på skogen 00:04:20 Bonde og stortingsrepresentant 00:06:21 Den mest grunnleggende beredskapen 00:06:47 Terje Vigen, rasjonering og hungersnød 00:07:45 Hvorfor vi tar maten for gitt 00:08:30 Fra forsvarsminister til bonde 00:09:24 De hybride truslene vi står i akkurat nå 00:10:43 Selvforsyning og målet om 50 prosent 00:11:59 Diesel og kretskortet i melkemaskinen 00:13:12 Da Hormuzstredet stengte 00:15:32 Just in time er dårlig beredskap 00:16:04 Tre måneders korn på lager 00:17:33 Dieseltankene på gårdene som forsvant 00:18:35 Klarer vi oss med mindre kunstgjødsel? 00:21:46 Er 50 prosent ambisiøst nok? 00:22:55 Klimadebatten som sporet av 00:24:27 Importvernet bør bli sterkere 00:25:26 Hvem har egentlig matmakta? 00:28:39 Brannfakkel om sentralisert foredling 00:29:59 Nord-Norge uten slakteri 00:32:31 Frukt og grønt uten markedsregulator 00:34:02 Det offentlige som kunde 00:35:41 80 prosent norsk mat i Forsvaret 00:36:51 Finlands beredskapsbutikker 00:37:52 De to tingene som må på plass 00:39:04 Det går ikke over 00:40:09 Avrunding

En e-post dagen etter bursdagen. Halvar sitter i bilen og roper til han ikke har stemme igjen. Noen uker senere blir Kvitnes gård den eneste restauranten med Michelin-stjerne nord for polarsirkelen. Selv kaller han stjerna slutten på Kvitnes 1.0. For to år siden snakket jeg med Halvar Ellingsen om kokkereisen og Kvitnes gård i Vesterålen. Den praten finner du i #25. Nå var jeg endelig der for å få hele Kvitnes-opplevelsen. Vi satt i restauranten mens kokker og servitører gjorde klart til kveldens gjester, så du hører litt robotstøvsuger i bakgrunnen. Vi snakker om hvordan man skjønner at inspektøren har vært på besøk, om flyturen hjem over Sigerfjorden og brannbilene på Stokmarknes, og om hvorfor Halvar synes det er kleint at all oppmerksomheten havner på ham og ikke på teamet. Han forklarer hvorfor stjerna betyr så mye, og hvorfor kjøkkenet ikke lager maten etter hva gjesten vil ha. Derfor får en rett som smaker litt som østers bli på menyen, selv om ikke alle liker den. Vi tar også kritikken hans etter Grüne Woche i Berlin, der han var med som næringslivsdelegat, men måtte betale reise og opphold selv. Halvar mener matnasjonen Norge mangler penger og satsing, og vil ha lavere moms på matservering og en pott til rekruttering og kompetanse. Til slutt får jeg høre om planene for Kvitnes 2.0, med ny restaurant i en gammel kjeller på gården, og om en kniv fra jernalderen som kom i veien. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:00:51 Tilbake på Kvitnes gård 00:03:35 To år siden sist 00:04:53 1900 på venteliste 00:06:19 Hvordan vet man at inspektøren var der? 00:08:26 Invitasjonen som kom i mai 00:11:31 Hvem skal ha æren for stjerna? 00:13:44 Oppmerksomheten han ikke liker 00:16:06 Hvorfor er stjerna så viktig? 00:19:29 Retten som ikke alle liker 00:22:39 Stolthet i Nord-Norge 00:26:06 Hva er Grüne Woche? 00:28:40 Matnasjonen Norge er bare fjas 00:32:52 Momsen alle er enige om 00:35:54 Hva skjer de neste årene? 00:38:20 Kniven fra jernalderen 00:39:50 Slutten på Kvitnes 1.0 00:40:27 Hva kan jeg forvente i kveld?

En bonde inngår intensjonsavtale om 100 tonn gulrøtter. Det er ingen garanti for at de blir kjøpt. Og bonden har ikke rett til å levere dem noen andre steder. Velkommen til den minst regulerte delen av norsk landbruk. Ingrid Kleiva Møller er fagansvarlig for bærekraftige matsystemer i Framtiden i våre hender, Norges største miljø- og solidaritetsorganisasjon med 50 000 medlemmer. Vi snakker om hvorfor grøntsektoren har blitt et ville vesten, og om bøndene som ikke tør å si hva de mener. Vi går inn i matkasteloven som Framtiden har jobbet for siden 2016, og hvorfor deres eget ferdige lovforslag fikk to timer i utvalget. Vi snakker om Konkurransetilsynets begrep «superprofitt», om 17 lettbrus og 14 ketchuptyper som selges som mangfold, og om hvorfor Vinmonopolet ble tvunget til å selge grossistleddet mens dagligvarekjedene får eie hele verdikjeden. Vi er også innom kostrådene, beitedyr mot avokado fra Mexico, sprøytemiddeldebatten som knapt finnes i Norge, og den millionen offentlige måltider som serveres hver dag uten at noen måler om de er sunne. Og vi lander på hvorfor Ingrid, tross alt, er optimist. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:01:38 Miniserien som ble én episode 00:03:13 Framtiden i våre hender siden 1974 00:05:07 Fagansvarlig for matsystemer 00:06:27 Ditt ansvar eller politikernes? 00:09:16 Fra litteraturviter til matpolitikk 00:11:39 En vanlig uke: rapporter og Stortinget 00:13:50 Mat er ikke ett fagfelt 00:14:39 Matjournalistikken som forsvant 00:18:41 Lykkeforskning og skjermer ved bordet 00:21:16 36 000 bønder mot tre kjeder 00:23:12 Nye bønder, markedshager og smak 00:24:47 Klima, omstilling og sprøytemidler 00:26:19 Bondens inntekt og kjøtt som lokkevare 00:29:56 Vi snakker om kua mens kornet drukner 00:33:18 Kostrådene, mindre kjøtt og mer grønt 00:34:48 Beitedyr, kylling og hvorfor FIVH snudde 00:36:43 Avokado fra Mexico mot sau fra Jevnaker 00:38:23 Belgvekster: hva Sverige har fått til 00:40:12 700 grønnsaksbønder og norsk beredskap 00:41:59 Grøntsektoren som ville vesten 00:45:23 100 tonn gulrøtter uten garanti 00:46:32 Rått parti: bøndene som ikke tør snakke 00:48:40 Hvorfor Stortinget ikke kan detaljene 00:50:15 Bondeeide pakkerier og oppsplitting 00:52:02 Priser ingen klarer å forklare 00:54:48 Superprofitt i dagligvarebransjen 00:56:21 Kvasimangfold og Vinmonopol-parallellen 00:57:40 Kjedene som lobbyister 00:58:21 Reklameforbudet som ble tynnet ut 01:00:21 Matkasteloven: ti år med motstand 01:01:30 Én matsvinnforsker, og hvem som betaler 01:04:50 12 milliarder på maten vi kaster 01:05:40 Inne i matsvinnutvalget 01:09:01 Lovforslaget som fikk to timer 01:10:17 Bransjeavtaler som forsvarsverk 01:13:24 Dissensen 01:14:23 Loven vi fikk: nedprising og donasjon 01:16:22 Frankrike, Italia og Catalonia 01:17:57 Aktsomhetskravet 01:20:20 Krokete agurker og skjønnhetskrav 01:22:51 En million offentlige måltider hver dag 01:26:56 Sunn mat er sosialt skjevfordelt 01:28:52 Er du optimist? 01:29:58 Beredskap, solidaritet og norsk matjord

Fra arkivet: en av de mest populære episodene mine fra 2024. Der grusveien slutter, må du gå fem kilometer. Setra til Grindal Ysteri i Trollheimen har verken vei eller strøm. Likevel ystes det 500 til 600 kilo ost her på sju uker, med rundt 25 geiter og fem kyr. Det er mye logistikk for en kilo ost. Jeg gikk opp med lydutstyret i sekken og møtte Turid og foreldrene hennes, som nettopp hadde flyttet til setra for sommeren. Dette må være Norges første podkast spilt inn på ei seter. Hoveddriften til Grindal Ysteri er likevel ysteriet nede i Grindal. Der lager de ost av melk fra gårdene til søstrene Turid og Ragnhild. De har holdt på i ti år og har vært aktive i Norsk Gardsost, som har betydd mye for mangfoldet i norsk ost. Vi snakker om hverdagen på setra, med melking, ysting og alt som må gjøres for hånd. Om hva som gjør norsk melk og ost spesiell. Vi rydder opp i begrepene råmelk, upasteurisert, pasteurisert og ultrapasteurisert, og Turid forklarer hvorfor det er lov å selge ost av upasteurisert melk, men i praksis ikke selve melka. Vi snakker om kulturlandskap som gror igjen, om biologisk mangfold, og om hvorfor det blir mindre og mindre seterdrift. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:01:03 Fem kilometer til setra 00:04:00 Fem kyr og 25 geiter på 700 meter 00:05:41 Seterlandskapet som gror igjen 00:06:31 Hvor vanlig er seterdrift i dag? 00:08:46 Hvorfor de fortsetter tradisjonen 00:12:11 Hvorfor trønderfe på setra? 00:14:59 En vanlig dag på setra 00:16:50 Geitene som stakk av 00:21:01 Strøm fra aggregat og sol 00:22:42 Vasshuset med bekk gjennom 00:24:29 Halvfast hvitost av ku og geit 00:26:12 Bjørkeløv i osten 00:26:59 Hvorfor setermelka er gulere 00:29:03 Samme oppskrift, to ulike oster 00:30:17 Da salget av råmelk ble stoppet 00:31:53 Råmjølk, rå melk og pasteurisert 00:35:39 Ost av upasteurisert melk er lov 00:38:32 Kan rå melk forebygge allergi? 00:43:15 Hvorfor de yster på rå melk 00:44:44 Har vi verdens fineste melk? 00:46:59 Hva er framtida for norsk melk? 00:49:48 Utenfor Tine, med egen pris 00:52:56 Gjelda i landbruket 00:57:33 Norsk Gardsost og mangfoldet 01:00:30 Hvorfor Sverige ikke fikk det til 01:02:43 Jordbiologi og mikrober 01:07:13 Norsk melk er bygd på gras 01:09:06 Råblå bærer hele driften 01:10:40 Myrull, den vanskelige osten 01:12:06 Kulturlandskapet rundt setra 01:15:12 Gjengroing og albedo 01:17:52 Marinøkkel og bitte små planter

Fra arkivet: en av de mest populære episodene mine fra 2024. Alle dagligvareaktørene i Norge tjener til sammen omtrent det DNB tjener på et kvartal. Det mener i hvert fall Geir Inge Stokke. Han synes kjedene får litt ufortjent mye kjeft. Har han rett? De siste 20 årene har bare åtte personer ledet en av de tre store dagligvarekjedene. Geir Inge er en av dem. Han startet i ferskvaredisken, var med på å bygge Mega-kjeden fra 35 til over 130 butikker, og var konsernsjef i Coop Norge i sju og et halvt år. Jeg har lenge vært nysgjerrig på å snakke med noen fra «den siden» av matsystemet. Vi snakker om oppkjøpet av ICA, en kjede som tapte 600 millioner i året og kostet 2,5 milliarder. Om hvordan innkjøpsprisene settes, og om egne merkevarer som sakte tar over hyllene uten at vi merker det. Vi er innom de helautomatiserte lagrene på Gardermoen, lokalmat og sentralisering, og hvorfor Geir Inge skulle ønske det var mer supermarked i Norge. Vi tar også folkehelsa. Saltpartnerskapet mellom kjedene og myndighetene, ultraprosessert mat, og hvorfor det er så vanskelig å finne fisk i lavpriskjedene. Til slutt snakker vi om nærbutikken, som Geir Inge mener er noe av det viktigste vi har. Når bygda mister butikken, dør bygda fort. God fornøyelse! 00:00:00 Introduksjon 00:00:55 Om Geir Inge 00:03:52 Coop-ansvar og strukturelle endringer 00:08:11 Fra ferskvaredisken til konsernsjef 00:13:43 Oppkjøpet av ICA 00:20:47 Innkjøpspriser: Hvordan prisene settes 00:25:33 Egne merkevarer (EMV) 00:30:57 Teknologi og helautomatiserte lager 00:34:36 Lokalmat og sentralisering 00:42:14 Hvordan pris og image påvirker oss 00:48:34 Supermarked kontra lavpris 01:03:42 Vertikal integrasjon og kjedenes rolle 01:09:42 Forbrukermakt: Hvem bestemmer? 01:12:57 Folkehelse og ultraprosessert mat 01:16:37 Hvorfor spiser vi mindre fisk? 01:22:53 Hva bringer fremtiden for dagligvare?

Fra arkivet: en av de mest populære episodene mine fra 2024. Vi får kjøpt klippfisk i butikken. Så hvorfor skal vi lære å lage den selv? Fordi matkulturen ikke ligger i sluttproduktet, mener Astrid. Den ligger i reisen dit. Slutter vi å gjøre det selv, blir tradisjonen overlatt til de kommersielle. Astrid Regine Nässlander er kokk, slakter, foredler og småbruker på Engeløya i Steigen, vel over polarsirkelen. Du kjenner henne kanskje fra NRK-serien Kokkeliv, eller fra tiden som kjøkkensjef og vert på Manshausen. Nå har hun og familien kjøpt et småbruk og et viltmottak på øya, og hun har skrevet boka Elg. Vi snakker om matreisen hennes fra Balsfjorden via København og svenske skoger, og om forskjellen på norsk og dansk landbruk. Vi snakker om Høst matverksted, der de tar imot, skjærer ned og foredler elg. For mange med fulle frysere er elgkjøttet mer en hodepine enn en rikdom, sier Astrid. Hun forteller om elgpølser til Hurtigruten, og om hvor vanskelig det er å finne folk som kan kniv og kjøtt når store slakterier og oppdrettsindustrien betaler bedre. Og vi snakker om hvorfor hverdagsmaten er et politisk valg. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:00:32 Introduksjon 00:02:15 Livet på gården: Historien om Engeløya 00:05:41 Matreisen fra Balsfjorden til Danmark 00:12:04 Forskjeller på norsk og dansk landbruk 00:16:10 Fra København til Sveriges skoger 00:19:49 Manshausen: Matkonsepter i nord 00:27:36 Lokale råvarer mot matsystemet 00:33:04 Engeløya: Å bygge opp gård og viltmottak 00:37:38 Høst Matverksted: Elgkjøtt som ressurs 00:46:20 Elgpølser og samarbeid med Hurtigruten 00:49:41 Norsk matkultur: Historie og praksis 00:57:09 Hverdagsmat som politisk valg 01:02:36 Hvorfor vi må bevare tradisjonene 01:13:21 Nysgjerrighet som drivkraft

Fra arkivet: gjenhør med en av de mest populære episodene mine. Mange lokalmatprodusenter tror de må være store for å komme inn i dagligvare. At de blir presset på pris. At de må gå via grossist. Og at de trenger en konsulent for å få et møte. Eivind Haalien mener alle fire er myter. Eivind er odelsgutt fra en fjellgard i Vang i Valdres, utdannet kokk, og har jobbet med norsk lokalmat i over 25 år. Han har jobbet på landbrukssiden, var med på å starte Matstreif i Oslo, og er i dag kategorisjef for lokalmat i Meny. Noen kaller ham lokalmatens far. Det er han ikke så glad for. Vi snakker om odelen han ga fra seg, og om kokkekonkurransen på TV som gjorde ham til kokk. Eivind trekker de lange politiske linjene bak lokalmaten, fra verdiskapingsprogrammet for mat i 2000 til målet om 25 milliarder i omsetning. Han forteller hvordan Matstreif ble til i en heis i departementet, og hvordan folk så annerledes på ham da han gikk fra landbruket til dagligvare. Vi snakker om livet på innsiden av NorgesGruppen, om hvorfor landbruket og kjedene skyter på hverandre, og om svarthavren som startet i ti menybutikker og endte i alle. Og om de tre bølgene i norsk lokalmat: osten, håndverksølet og sideren. Eivind tror den neste handler om verdier. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:00:52 Ost fra Valdres i gave 00:03:40 Født på en fjellgard i Vang 00:05:06 Odel: krone eller lenke? 00:06:54 TV-øyeblikket som gjorde ham til kokk 00:11:22 Første jobb hos Arne Brimi 00:13:26 Hotellhøgskolen og New Zealand 00:15:37 Verdiskapingsprogrammet for mat 00:17:54 Nordsola og norsk sveitser 00:19:55 Målet om 25 milliarder 00:23:13 Første ysteri på upasteurisert melk 00:26:20 Matstreif ble født i en heis 00:29:38 Hvorfor ble Matstreif lagt ned? 00:31:19 Lov å yste utover kvoten 00:33:29 Ny nordisk mat 00:37:50 Sider fra egen gård 00:39:28 Lokalmatens far? 00:41:53 En verdibasert hedonist 00:43:49 Fotosyntese for sjuhundre kjøpmenn 00:47:18 Da rullegardinen gikk ned 00:48:53 Hvorfor skyter landbruket på kunden? 00:51:28 Fra 50 til 71 prosent lavpris 00:54:18 Slutt på biffbingo 00:58:11 Hvorfor 12 000 varer i hylla? 01:00:55 Myte: Du må være stor 01:02:06 Prøving og gjenkjøp 01:05:02 Lokal pizza i frysedisken 01:08:10 Første bølge: osten 01:10:56 Andre bølge: håndverksøl 01:13:31 Tredje bølge: ekte sider 01:17:10 Alkoholfritt i vekst 01:18:23 Odelsgutten med svarthavre 01:21:16 Fra ti butikker til alle 01:24:42 Myte: Du blir presset på pris 01:28:01 Myte: Du må gå via grossist 01:31:51 Myte: Du trenger konsulent 01:33:37 Leverandører rundt bålet på Vinjerock 01:37:56 Bondens marked eller butikkhylla? 01:40:38 Hvem bestemmer hylleplassen? 01:44:01 Morbier på vest, yoghurt på øst 01:46:21 Reko-ringer og underbudspriser 01:47:27 Offentlige innkjøp 01:48:28 Lokalmat de neste ti årene 01:50:03 Fra snobberi til verdier 01:53:44 Kje: landbrukets dårlige samvittighet 01:56:33 Takk for praten

Fra arkivet: en av de mest populære episodene mine fra 2024, og min første episode med Camilla og Raymund på Delås gård. De fleste gårder produserer for å selge. På Delås gård er det omvendt. Camilla og Raymund dyrker først og fremst mat til seg selv. Det de har til overs, selger de. For sju år siden hoppet de av hamsterhjulet i byen og kjøpte et småbruk på 108 mål i Skjeberg i Sarpsborg, en halvtime fra svenskegrensa. Der har de frukttrær, bærbusker, grønnsaker, beitehøns og noen sauer, og de driver økologisk og regenerativt. Begge jobber fulltid på gården. I tillegg til å være dyktige bønder er de samfunnsengasjerte og kan mye om det norske matsystemet. Vi snakker om veien fra by til gård, og om selvberging som livsstil. Om hvorfor ettårige grønnsaker krever så mye arbeid og næring, og hvorfor du trenger dyrene. Om å spise etter sesong i en vaffelnasjon, om hvordan de får barna med, og om økonomien i å drive slik. Og om ansvar med stor A: at endringen ikke kommer av seg selv, men fra folk som velger annerledes. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:02:10 Roen på Delås gård 00:03:22 Ut av hamsterhjulet i Oslo 00:06:25 Lærte å dyrke på ett mål tomt 00:07:54 108 mål og gjengrodd skog 00:10:01 Å si opp jobben med tre barn 00:12:54 Hvordan få barna med 00:14:42 Varmer huset med egen ved 00:17:08 Å spise etter sesong 00:19:14 Gamle kokebøker og hele dyret 00:20:55 Norge er en vaffelnasjon 00:23:46 Har vi egentlig ikke tid? 00:25:03 Beitedyra og kostrådene 00:27:00 Hvorfor grønnsaker krever så mye 00:31:42 Hvorfor de tynnet skogen 00:35:43 Sauene og regenerativ beiting 00:38:11 99 prosent forbrukere 00:39:33 Ingen traktor, bare Camilla 00:44:33 Gårdsbutikk og levende bygder 00:48:33 Å slakte en sau du er glad i 00:50:15 Er det Reitans ansvar? 00:53:10 78 prosent ultraprosessert 00:56:35 Hva tilskudd egentlig er til for 00:58:06 Ingen innsyn i mellomleddet 00:59:12 Reko er tungvint? Prøv å dyrke selv 01:02:02 Start med brødet 01:06:04 Hvorfor legges gårdene ned? 01:08:00 Kjøp en fryser til 01:11:48 13 prosent av lønna på mat 01:13:23 Ta ansvar for ditt eget liv 01:15:28 Selvberging først, så salg 01:16:25 Hvilken mat har verdi? 01:17:45 Jordbær burde kostet 200 kroner 01:19:18 Verdens fineste grønnkål 01:21:09 Slik vokste gården fram 01:24:52 Går økonomien rundt? 01:28:19 «Det var dyre tomater» 01:30:13 Land uten McDonald's 01:32:58 Det beste med å være småbruker 01:37:40 Vi spiser som grever 01:42:33 Bær ved i stedet for aerobic

Fra arkivet: gjenhør med en av de mest populære episodene mine. Hvis vi spiste alt som er spiselig på et dyr, slik vi gjorde for 50 år siden, kunne vi klart oss med 15 til 20 prosent færre dyr. Det mener Knut Skinnes. Bonden kunne fått like mye betalt, med mindre arbeid. Men blod og tunge har blitt ekkelt. Knut er født og oppvokst på gården Nedre Skinnes, og har lang erfaring fra politikken. Til vanlig har han kontorjobb i Oslo. Om sommeren melker han på ei seter langt inne i Vingelen, og står opp i femtida. Jeg besøkte ham på vei sørover fra Nord-Norge, og fikk kakao og fersk melk i stettglass. Vi snakker om hvorfor han valgte setra framfor en bedre betalt sommer i byen, og om seterkulturen og kunnskapen som er i ferd med å gå tapt. Vi snakker om ressursutnyttelse og kretsløp, om skeive gulrøtter og store poteter som ikke passer i industriens maskiner, og om prinsippet om at det som kan bli mat, skal bli mat. Knut forklarer hvorfor så lite av kornet vi dyrker blir matkorn, og hva han mener politikken kan gjøre. Og vi snakker om hva du og jeg kan gjøre selv. God fornøyelse! 00:00:00 Introduksjon 00:02:09 Hverdagen på sætra 00:03:40 Hvordan Knut havnet på sætra 00:07:09 Betydningen av primærproduksjon 00:13:04 Tradisjoner og ressursbruk på sætra 00:22:31 Ressursutnyttelse og kretsløp 00:28:18 Underutnyttede matressurser i Norge 00:36:48 Mat, helse og politikk 00:52:18 Veien videre for norsk matproduksjon 01:17:55 Avslutning: Nødvendigheten av endring

Fra arkivet: en av de mest populære episodene mine fra 2024. Vi vil gjerne spise norske grønnsaker. Men de fleste grønnsakene i butikken er dyrket på utenlandske frø. Norsk sortsutvikling av grønnsaker ble lagt ned tidlig på 2000-tallet. Å utvikle en ny sort tar 10 til 15 år. Jasper er med og driver Solhatt, en av få norske produsenter av grønnsaksfrø og landets eneste heløkologiske frøbedrift. På en gård på Stange, der de leier lokaler og jord, avler de frø av rundt 100 ulike grønnsaker. Det er en krevende jobb, og Jasper tar oss gjennom hele prosessen. Vi snakker om hybridsorter og åpne sorter, og hvorfor butikken vil ha gulrøtter som er like lange. Om genetisk variasjon, og hvorfor grønnsaker, som dyr, tilpasser seg lokale forhold. Om genbanken, om å avle kålrot, og om gulrota, som er vanskeligst fordi frøene har hår som må børstes av. Vi snakker om de store internasjonale frøselskapene og makten de har, om frøberedskap, og om hvorfor det kanskje er på tide å si fra frø til bord, ikke bare fra jord til bord. God fornøyelse! 00:00:00 Introduksjon og om Solhatt 00:03:16 Historien bak Solhatt 00:05:30 Fra import til egen produksjon 00:08:11 Norskproduserte frø og utfordringer 00:11:50 Hvem er kundene til Solhatt? 00:13:43 Hybridsorter vs. åpne sorter 00:16:43 Genetisk variasjon og robusthet 00:22:23 Frøavl i et historisk perspektiv 00:25:28 Nedleggelsen av norsk sortsutvikling 00:28:04 Utfordringer med grønnsaksfrø i Norge 00:32:34 Genbank og lagring av frø 00:37:37 Prosessen med å avle kålrot 00:44:31 Gulrot: Den vanskeligste sorten 00:45:58 Hvorfor kun økologiske frø? 00:50:20 Robusthet og tilpasning til norsk klima 00:56:44 Utvikling av frøsorter 00:59:10 Grønnsaker i ekstreme forhold 01:04:32 Norske frø og matsikkerhet 01:08:50 Hvordan drive egen frøavl? 01:16:52 Internasjonale frøselskap og makt 01:19:28 Øke norsk frøberedskap 01:25:21 Mangfold i frø og grønnsaker 01:27:50 Avslutning

Fra arkivet: en av de mest populære episodene mine fra 2024. Siden den gang har Kvitnes fått verdens nordligste Michelin-stjerne. På Kvitnes gård i Vesterålen skal råvarene komme fra nord for polarsirkelen. Først var regelen enda strengere: bare Lofoten, Vesterålen og Senja. Sukker, salt og eddik er nesten det eneste som ikke er norsk. Likevel mener Halvar at matnasjonen Norge er en bløff. Halvar Ellingsen er kokk og gallionsfigur for Kvitnes gård. Han har jobbet på noen av Norges beste restauranter, blant annet Bagatelle, og vært med på Kokkelandslaget og i NRK-serien Kokkeliv. Kvitnes åpnet i februar 2020, rett før landet stengte ned. I dag kommer folk fra hele verden for å spise der, og kokker står på venteliste for å jobbe der. Vi snakker om veien fra konkurransekjøkken til gårdsrestaurant i distriktet, om rekruttering, og om magien når kokken handler direkte med bonden. Halvar forklarer hvorfor han mener momsen er skjev. Hvorfor har pølsa på bensinstasjonen 15 prosent moms, mens maten på restauranten har 25? Og hva ville skjedd om direktesalg fra bonden ble momsfritt, slik bøker er? Vi er også innom dyrevelferd, biodynamisk drift og hvordan strenge regler gjør kjøkkenet mer kreativt. Dette er en av de morsomste episodene jeg har spilt inn. God fornøyelse! 00:00:00 Introduksjon 00:03:13 Oppstarten av Kvitnes Gård 00:08:14 Utfordringer med norsk restaurantdrift 00:14:40 Rekruttering og erfaringer fra Sortland 00:20:10 Gårdsdrift og lokal produksjon 00:27:21 Regler for råvarer og selvforsyning 00:35:05 Kokkelandslaget og konkurranser 00:43:14 Fra Bagatelle og andre kjøkken 00:50:51 Kreativitet og inspirasjon i kokkeyrket 00:57:24 Tilbake til Vesterålen og Kvitnes 01:03:35 Å bygge en restaurant i distriktene 01:10:06 Bærekraft og selvforsyning 01:17:09 Produksjon og dyrevelferd på gården 01:21:48 Rekruttering av kokker til Kvitnes 01:30:05 Internasjonale impulser 01:35:52 Økologisk drift og biodynamiske metoder 01:42:20 Kreativitet med lokale råvarer 01:48:35 Refleksjoner om mat og fremtiden

En løvetann gir deg en mer spennende smak enn en kokt gulrot. Besk, syrlig og kompleks. Det er smaker industrien har dyrket bort til fordel for det forutsigbare. Og de vokser rett utenfor døra. Mette Sanker er Norges største sankeinfluenser. Hun er utdannet innen kunst og design, er komiker, og ble soppsakkyndig i 2021. Nå er hun også med i prosjektet Ung Sanker, som skal få flere unge voksne ut i skog og mark. Vi snakker om hva vi går glipp av når alt vi spiser kommer fra de samme få sortene. Mette forklarer hva en sopp egentlig er. Det vi plukker er bare frukten, mens selve soppen lever under bakken. Hun gir konkrete råd til deg som vil begynne: Ta med en egen kurv til alt du ikke kjenner igjen, og smak aldri på noe før du vet hva det er. Vi tar en quiz om norske nyttevekster, snakker om planten du ikke bør ta på i solskinn, og hvorfor brennesle fortjener mye mer respekt enn den får. Og så får du Mettes beste tips til å ta vare på det du sanker, og favorittrettene hennes med sopp. Ta den med på øret neste gang du går i skogen. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:03:21 Sankesesongen er i gang 00:06:34 Fra moteskole til skogen 00:13:20 Veien til å bli soppsakkyndig 00:16:19 Norges største sankeinfluenser 00:18:42 Komiker, og hvorfor humor funker 00:25:15 Boka som ikke skulle handle om Mette 00:30:02 Ung Sanker: å få unge ut i skogen 00:37:23 Byjente, elgfrykt og ro i skogen 00:38:30 Slik kommer du i gang med sanking 00:44:30 Løvetann og smaken av det beske 00:47:30 Å sanke sammen med barn 00:52:30 Hva er egentlig en sopp? 00:57:04 Soppen i Last of Us 01:00:49 Quiz: kjenner du nyttevekstene? 01:09:15 Planten du ikke bør ta på i sola 01:22:20 Slik tar du vare på det du sanker 01:24:40 Favorittretter og nye smaker 01:32:59 Ny bok i 2027 og avslutning

Hvordan teller man fisk man ikke kan se? Havet er enormt og fisken svømmer fritt. Likevel skal noen sette et tall på hvor mye torsk vi kan ta opp neste år. Og hva skjer når det tallet blir satt for høyt, år etter år? Knut Korsbrekke har vært havforsker ved Havforskningsinstituttet siden 1989. Han jobber på bunnfiskavdelingen med tokt, bestandsberegninger og rådene som ligger til grunn for kvotene politikerne forhandler om. I nord med Russland, i Nordsjøen med EU og Storbritannia. Vi snakker om hvordan en bestand faktisk måles, med stikkprøver, øresteiner og en god dose matematikk, og hvorfor torsken i Barentshavet nå er på et bekymringsfullt nivå. Knut forklarer hvordan en stabilitetsregel som skulle gi forutsigbarhet endte med at kvotene ble skrudd for sakte ned mens bestanden falt. Vi tar for oss svartfiske og kallenavnet «storhundre», hvorfor Knut mener norske fiskere er blant verdens dyktigste, og hvordan du på BarentsWatch kan finne ut hvilken båt som fanget fisken i disken. Og vi lander på hvorfor han tror lavere fiskepress ville gitt bedre økonomi. Pluss en ganske brutal favorittrett av rå kongekrabbe og breiflabb. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:00:54 Velkommen til Takk for maten 00:01:54 Etter forrige innspilling med Arne 00:03:08 Hvem er Knut Korsbrekke? 00:04:08 Hva er bunnfisk og hva forsker Knut på? 00:05:25 Fra matematikk og statistikk til havet 00:07:32 Hva er et forvaltningsmål? 00:12:29 Slik telles fisk: tokt og stikkprøver 00:14:28 Bestandene som overvåkes 00:16:27 Tokt-liv: fra Hammerfest til Mexico 00:18:07 Skreitokt – tre uker langs kysten 00:20:45 MSY: maksimalt bærekraftig utbytte 00:24:23 Minstemål og hvorfor de ikke brukes 00:25:35 Kveite og minstemål 00:29:33 Status for de viktigste fiskebestandene 00:30:44 Stabilitetsklausulen og torskenedgangen 00:38:23 Når foreldrene fiskes bort 00:39:43 Torsken og millioner av egg 00:43:40 Fra eggrekker til Pluto og oljefondet 00:46:30 Klimaendringer og varmere hav 00:55:38 Sei: stor bekymring for storseibestanden 01:00:27 EUs fiskeripolitikk i Nordsjøen 01:02:33 Utkastforbudet: hva fungerte? 01:05:09 Samarbeid med Russland om torskekvoten 01:09:55 Svartfiske og «storhundre» 01:13:18 Hvem eier fisken? Konsesjoner og kvoter 01:21:10 Sporbarhet: følg båten i sanntid 01:23:48 For lite politikk i fiskeriforvaltningen 01:25:26 Hva må til de neste 10–20 årene? 01:27:27 Favoritt: kongekrabbe og breiflabb

I Norge kaster vi rundt 450 000 tonn spiselig mat hvert år. Det er 73 kilo per innbygger. Og nesten halvparten kaster du og jeg hjemme på kjøkkenet. Matindustrien står for 17 prosent, jordbruket 13 og dagligvare 12. Mette Nygård Havre har jobbet med dette i over ti år. Hun startet folkebevegelsen Spis opp maten etter noen år i avfallsbransjen, der hun så med egne øyne hva som havner i søpla. Arbeidet hennes har blant annet ført til at norske meierier endret merkingen til «Best før, men ikke dårlig etter». Vi går gjennom svinnet i hele verdikjeden. Vi snakker om plukkanalysene som avslører hva vi faktisk kaster, hvorfor middagsrester er den mest undervurderte kilden til svinn hjemme, og hva som skjer med gulrøtter og poteter som aldri når butikkhylla fordi de er for små. Vi snakker også om datoskrekk, om pakningsstørrelser i et land med stadig flere enpersonshusholdninger, og om matsvinnloven som trer i kraft 1. januar 2027. Og hvorfor det tok så lang tid å få den på plass. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:01:18 Fra avfallsbransjen til matredding 00:04:07 Det som sjokkerte henne i plukkanalysen 00:06:01 Spis opp maten starter på Facebook 00:08:25 Klimaargument eller økonomiargument? 00:13:13 Hva har endret seg på 10 år? 00:19:37 Matsvinnet gjennom hele verdikjeden 00:23:01 Sorteringsregler og svinn på jordet 00:27:51 Dagligvare og serveringsbransjen 00:28:07 48 % av matsvinnet skjer hjemme hos oss 00:29:16 Hva kaster vi mest av hjemme? 00:32:39 Middagsrester, beredskap og kjøleskap 00:34:06 Best før, men ikke dårlig etter 00:40:34 Datoskrekk og sansene som verktøy 00:44:58 Pakninger og enpersonshusholdninger 00:50:12 Nedprising av mat – for lite og for sent 00:52:38 Bransjeavtalen og matsvinnloven 2027 00:59:13 Matsentral og matsvinn globalt 01:06:40 Klimaregnskap og Riksrevisjonens funn 01:18:42 Matsvinnloven og politisk mot 01:32:33 Avslutning og oppfordring

Matberedskap handler ikke om boksemat i kjelleren. Det handler om å kjenne naboens navn. Kristin og Katinka kaller det samberging. Kristin Hermansen og Katinka Kilian er bybønder i Bergen, Norges nest største by. Utenfor byen er det knapt noen som dyrker grønnsaker lenger. De reiser rundt til borettslag, skoler og småbrukere på Vestlandet og deler kunnskap, fordi noen må begynne å ta igjen det som er gått tapt. Vi snakker om markedshager og hva som skiller dem fra en vanlig parsellhage. Om hvorfor kanaliseringspolitikken har gjort det nesten umulig å starte som ny grønnsaksprodusent på Vestlandet, og hvorfor det heller ikke er mulig å få leveringsavtale med Gartnerhallen som ny aktør. Vi snakker om skolehager som utendørsklasserom, og om barnehageunger som kommer hjem og nekter å akseptere at familien ikke dyrker sin egen mat. Og om borettslaget der potetsalaten ble starten på en fest. Episoden er spilt inn på Lystgården i Bergen. God fornøyelse! 00:00:00 Intro og velkommen 00:01:18 Vi er på Lystgården i Bergen 00:02:00 Hvem er Kristin og Katinka? 00:02:44 Fra økonomi og blokk til gartnerlivet 00:05:00 Fra landskapsarkitektur til bybonde 00:08:20 Hva gjør egentlig en bybonde? 00:11:35 Kommunens strategi for urbant landbruk 00:15:31 Kunnskapsgapet: å dyrke på Vestlandet 00:17:21 Historien om grønnsakene i Bergen 00:20:40 Hva er lett å lykkes med på Vestlandet? 00:25:55 Hva er markedshage? 00:30:00 Småskala grønnsaker og direktesalg 00:34:25 Hvorfor dyrkes så lite på Vestlandet? 00:39:00 Grønt Marked: nytt samarbeidsprosjekt 00:40:00 Skolehager – historikk og dagens program 00:46:00 Slik fungerer skolehageprogrammet 00:49:20 Skolehage som valgfag i ungdomsskolen 00:55:15 Barnehageungene som snudde foreldrene 00:57:20 Den nye generasjonen vil dyrke 00:59:00 Borettslagsprosjektet og felles hager 01:02:00 Potetsalaten som skapte fest 01:05:30 Samberging: fellesskap, ikke prepping 01:09:40 Beredskapshagen og naboens navn 01:13:20 Alle kriser går over, men til hva? 01:14:57 Avslutning

Kråkeboller som smaker mango. Sjøstjerne på grillen. Tang som løfter fiskesuppa. Vi bor i en kystnasjon, men bare rundt tre prosent av maten vi spiser kommer fra havet. Og det vi spiser, er noen få arter: torsk, sei, litt reker og krabbe. Arne Duinker er forsker og formidler ved Havforskningsinstituttet i Bergen. Jobben hans er å finne ut hva sjømaten inneholder, både de gode næringsstoffene og fremmedstoffene vi bør holde øye med. Han har formidlet det som finnes i sjøen i over 20 år, har skrevet bok om sjømat fra fjæra, og bruker mye av tida på å få folk ned i strandkanten for å smake. Vi snakker om all sjømaten vi går glipp av: tang og tare, kråkeboller, flyndre og bergylte. Arne forklarer hva som faktisk er trygt. Du kan spise krabbeklør så mye du vil, men bør bare ta noen få krabber i året på grunn av kadmium i brunmaten. Og blåskjellvarselet er fortsatt regelen å følge. Vi er innom hvorfor svenskene tjener gode penger på silda vi sender dem, at norsk tunfisk er tilbake, og hvorfor variasjonen fra havet slår alt annet på tallerkenen. God fornøyelse! 00:00:00 Intro og velkommen 00:01:40 Møter Arne i Bergen 00:04:08 Sjømatforskeren og Sjømatdatabasen 00:06:48 Næringsstoffer og fremmedstoffer 00:08:22 Hvorfor spiser vi så få arter? 00:09:58 Å ta folk med ut i fjæra 00:11:59 Fra fiskehater til matnerd 00:13:56 Olje på havsalat og samspill med kokker 00:17:15 Søl – algen med vikinghistorie 00:20:36 Nybegynnerguide til fjæra: strandsnegl 00:24:51 Skjell, kamskjell og fridykking 00:26:55 Kråkeboller som smaker mango 00:30:27 Trygt å sanke selv? Blåskjellvarsel 00:32:54 Sjøstjerne og manet på grillen 00:37:58 Strandkrabbesuppe og «de tre faste» 00:41:24 Reker, sjøkreps og leppefisk 00:47:05 Silda vi sender ut av landet 00:48:40 Bare 3 % sjømat i en kystnasjon 00:54:59 Norsk tunfisk er tilbake 01:01:56 Rare fangster som ikke er ment som mat 01:05:25 Fingertare og arsen 01:07:39 Tang og tare som smaksforsterker 01:13:17 Hva er trygt? Kveite, lever og grenser 01:17:22 Kadmium i krabbe – «fem krabber i året» 01:21:39 PFAS – «evighetskjemikaliene» 01:25:38 Er oppdrettslaksen trygg? 01:28:40 Hvordan få flere til å spise mer sjømat 01:32:54 Favorittmåltid: kamskjell og tare på bål

Hva skjer rundt et langbord når du ber 40 fremmede om å droppe spørsmålet om hva de jobber med? Og heller være nysgjerrige på menneskene ved siden av seg? Det har Lystgården i Bergen gjort mange ganger. Liv Karin Lund Thomassen er daglig leder og en av ildsjelene bak Lystgården. Sammen med den prisvinnende gårdskokken Benedicte Jørgensen og resten av teamet driver hun en frivillig organisasjon i et av Bergens eldste trehus, med urbant landbruk, langbordsmiddager og kokkekurs som kjerne. Det startet i 2008 med tre naboer rundt et kjøkkenbord som spurte hverandre: Hva gjør vi med klimakrisen? Vi snakker om sosial gastronomi og hva det betyr i praksis. Differensiert prisskjema, ei venteliste de bevisst velger å ikke utnytte, og maten som inngangsport til de vanskeligste samtalene. Vi er innom en kokebok fra 1940 som ble sendt ut til alle norske husholdninger som beredskapsmat, og hva den kan lære oss i dag. Vi snakker om sesong, bevaring og fermentering, om å dyrke kåltaco med barn på skolen, om drømmen om langbord i alle hjem, og om hvorfor mat alltid er det første som forsvinner fra beredskapsplanleggingen. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:00:34 Hvem er Lystgården? 00:03:06 En grasrotbevegelse 00:07:41 Finansiering og usikkerhet 00:18:15 Sosial gastronomi 00:21:16 Langbordsmiddagen 00:39:31 Spredning og nettverk 00:45:27 En kokebok fra 1940 00:55:08 Sesong og bevaring 01:01:44 Maten der folk er 01:07:41 Beredskap 01:13:28 Avslutning

Norske bønder tar opp 10–20 millioner kroner i lån. På eget navn, med personlig ansvar. Går det galt, går alt galt. Ingen andre næringsdrivende i Norge ville akseptert de vilkårene. Jørn Erik Toppe kaller det galskap. Jørn Erik er siviløkonom fra NHH og fjerde generasjon på gartneriet. Han tok over Toppe gartneri rett nord for Bergen for tre år siden, sammen med kona. I dag produserer de sommerblomster, jordbær og salat fra veksthus og tunneler i en bratt fjordside der det regner mye. Vi er innom årshjulet til et gartneri som starter med tomatsåing i siste uke av desember. Vi snakker om jordbærplanter som dypfryses i Nederland, pakkes ut igjen i februar og bærer med seg fjorårets blomster inn i sesongen. Og om smaksproblemet med norske jordbær, plukket for tidlig for å overleve fem dager i en lastebil. Vi tar historien om norsk roseproduksjon, som ble utradert av afrikansk import i løpet av to år. Jørn Erik forteller hva som skjer når du prøver å komme inn i grossistsystemet som ny aktør, og hvorfor han heller ringer direkte til frukt- og grøntansvarlig i de lokale Meny-butikkene. Vi snakker om grøntutvalget i Vestland Bondelag, og om hvorfor bønder burde organisere seg som alle andre i stedet for å drive i enkeltmannsforetak. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:01:19 Toppe Gartneri og Jørn Erik 00:06:45 Hva produserer de? 00:08:22 Årshjulet 00:13:30 Salat og restaurantleveranser 00:18:28 Cannabisindustrien og lysteknologi 00:25:47 Jordbærplanter fra Nederland – dypfryst 00:32:19 Direkteavtale med Meny Bergen 00:35:22 Jordbær og smak 00:39:13 Grøntutvalget i Vestland Bondelag 00:44:44 Norsk roseproduksjon ble utradert 00:50:01 Industribær og syltetøy forsvunnet 00:56:31 Arealtilskudd og trappetrinn 01:17:24 Sprøytefri sesong – første gang 01:20:32 Biokull og pyrolyse 01:26:04 Bønder bør ikke drive enkeltmannsforetak

Vi snakker om matberedskap som om det handler om hermetikk i kjelleren. Siri Helle mener det handler om gras. Og om beiteressursene vi nesten ikke bruker. Siri Helle er forfatter og journalist, og har skrevet matspalte i Dag og Tid i 14 år. Engasjementet for jordbruk startet faktisk i Brasil. Med Grasboka har hun skrevet det hun kaller et kjærlighetsprosjekt, om planten som tok imot menneskene da vi forlot trærne, og som fortsatt er grunnlaget for det meste vi spiser. Vi er innom hva det egentlig vil si at norske tomater er norske når frø, vekstmedium, gjødsel og arbeidskraft er importert. Vi snakker om beitelandskapet i Romania med 600 arter der vi er fornøyde med 30, om geitebrukene som blir stadig færre, og om nedleggelsen av støler etter andre verdenskrig. Ikke som en naturlig utvikling, men som en aktiv politisk beslutning. Siri forteller om to identiske syltetøy hun fant på Rema, der det eneste som skilte dem var etiketten. Vi snakker om private labels, om hvor pengene dine egentlig går, og om hvorfor journalistene alltid går til matbutikken når renta stiger. Og mot slutten: hva beredskap faktisk betyr når FN har erklært 2026 til et internasjonalt beitebruksår. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:00:33 Kristoffers intro 00:01:20 Hvem er Siri Helle 00:05:00 Grasboka 00:07:00 Jakt, sanking og å ha en rolle i naturen 00:16:00 Norge som grasland 00:21:00 Hva er egentlig norsk mat? 00:36:00 Samvirke og frukt- og grøntkjeden 00:40:40 Beitebruk og biologisk mangfold 00:47:00 Grundighet over effektivitet 00:53:00 Psykologi i butikkhyllene 00:56:00 Private labels og pengenes vei 01:02:00 Matpriser og medias dyrtid-fortelling 01:10:00 Støler, håp og Hagbruksskolen 01:16:30 Beredskap i 2026 01:26:00 Norsk mat i ett måltid

Signe vokste opp på en gård i Midt-Telemark, med epler, korn og litt skog. Som barn skjønte hun aldri hvorfor de store, fine eplene ikke bare kunne gå rett i butikken. Svaret var standarder. I dag sitter hun på den andre siden, som bærekraftsdirektør i landets største dagligvarekonsern. Signe Bunkholt Sæter har jobbet med bærekraft siden 2011, de siste ti årene i Norgesgruppen. Før det var hun blant annet kommunikasjonsrådgiver i Finansdepartementet. Norgesgruppen omsetter for 125 milliarder kroner i året og har 43 prosent av dagligvaremarkedet. Vi snakker om hvordan Norgesgruppen jobber med klima, transport, energi og sosiale forhold i leverandørkjeden. Vi går ned i matsvinntallene, 407 000 tonn i 2024 eller 73 kilo per nordmann, og bransjeavtalen om å halvere matsvinnet innen 2030. Jeg utfordrer Signe på kvalitetskravene til frukt og grønt, der mye sorteres ut før det i det hele tatt kommer til butikken. Vi er også innom kortreist mat, og 2D-kodene som kan si fra når kjøttdeigen din snart går ut på dato. Til slutt tar vi den brennhete debatten om ultraprosessert mat. Hva er den interne diskusjonen i Norgesgruppen, og hva mener Signe selv? God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:01:20 Om Signe 00:03:15 Norgesgruppen – større enn du tror 00:14:25 Slik jobber Norgesgruppen med bærekraft 00:21:00 Elektriske lastebiler og energi 00:26:45 Sosiale forhold i leverandørkjeden 00:31:15 Hva er dere forpliktet til? 00:43:30 Matsvinn – 407 000 tonn i 2024 00:51:00 Logistikk som det ingen snakker om 00:57:00 Kortreist mat og produsentene 01:07:00 Kvalitetsstandarder og klimatilpasning 01:16:00 2D-koder – en game changer? 01:24:00 Fisk og det vi bør spise mer av 01:26:45 Ultraprosessert mat – intern diskusjon 01:35:00 Nyansene vi mister i debatten 01:38:50 Handlefondet og jordhelse 01:40:00 Avslutning

Episoden er spilt inn live i Steinkjer i samarbeid med Grønt kompetansesenter på Mære-Skjetlein. Pasientene venter ikke på neste febermåling. De venter på neste måltid. Det er tanken på kjøkkenet på St. Olavs hospital i Trondheim: Måltidet skal være dagens høydepunkt. Likevel går bare 0,3 prosent av et budsjett på 17 milliarder kroner til mat. Gunnar Kvamme har vært kjøkkensjef på St. Olavs i snart 40 år og har fått flere priser for jobben. Kjøkkenet lager mat til rundt 1000 pasienter hver dag, og 80 kokker lager alt fra bunnen av. Snart går han av. Vi snakker om kampen for at kvalitet skal telle minst 50 prosent i anbudene, og om grønnsakene fra Frosta som skrelles om natta og står klare når kokkene kommer på jobb. Om skreilever og rogn fra Lofoten, ekte sodd fra et lokalt slakteri, og den nye avtalen som lar dem kjøpe 15 prosent lokal mat utenom avtalen. Gunnar forklarer hvorfor han holder fast på kok-server når andre sykehus velger kok-kjøl, og hvorfor St. Olavs likevel ligger i toppen på både kvalitet og økonomi. Vi er også innom økomålet på 30 prosent som stoppet opp, lærlingene og beredskapen. St. Olavs har mat til én uke, kanskje to. Ann Kristin Vang fra Matvalget er med på scenen. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:02:21 Er lokalmat noe nytt? 00:04:18 Neste måltid, ikke neste febermåling 00:05:12 0,3 prosent av budsjettet går til mat 00:06:16 Kampen for 50 prosent kvalitet 00:08:11 Grønnsaker fra Frosta, skrelt om natta 00:09:56 Skreilever og rogn fra Lofoten 00:11:52 Hvorfor skal mat alltid være billig? 00:13:24 Ekte sodd og 15 prosent lokalt 00:15:09 80 kokker og mat fra bunnen 00:17:17 Når ungdommen ser noen lage mat 00:19:33 Kok-server mot kok-kjøl 00:20:57 Best i landet på kvalitet og økonomi 00:23:24 Hva skjedde med økomålet? 00:24:41 16 paller reinsdyrsodd fra Røros 00:27:47 Ingen klarer det alene 00:31:34 Når Gunnar går av 00:33:56 Mat for én uke, kanskje to 00:38:06 Økologisk og lokalt sammen 00:40:52 Takk for praten

Episoden er spilt inn live i Steinkjer i samarbeid med Grønt kompetansesenter på Mære-Skjetlein. Mange tror anskaffelsesregelverket gjør det umulig for en kommune å kjøpe lokal mat. Du kan ikke kreve norsk gulrot. Det stemmer. Men du kan premiere kort transportvei. Trondheim kommune har funnet rommet i regelverket, og de bruker det. Det serveres rundt én million offentlige måltider i Norge hver dag. Likevel er bare rundt 20 prosent av frukten og grøntet i offentlige kjøkken norsk, ifølge anslag fra NIBIO. Vigdis Solberg er prosjektleder for matstrategien i Trondheim kommune. Wenche Øverbø jobber med anskaffelser. Med på scenen er også Ann Kristin Vang fra Matvalget. Vi snakker om frukt- og grøntavtalen der minst 70 prosent skal kjøpes fra hovedleverandøren. Resten er handlingsrom for mindre avtaler og piloter, som den med lokale grønnsaker og poteter med jord på. Ann Kristin forteller om poteten som inngangsport i Trøndelag, om 13 potetsorter i bilen, og om at det tok ett år å få trøndersk potet inn i bestillingssystemet. Vi snakker om valget mange skoler står i: en ekstra pedagog eller en dyrere gulrot. Om rektoren som ble tatt med ned i kantina i bomberommet. Og om hvorfor offentlige måltider handler om omsorg, ikke service. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:02:39 En million måltider hver dag 00:03:33 Bare 20 prosent norsk frukt og grønt 00:05:32 Poteten som inngangsport 00:08:28 Ett år for å få potet på lista 00:09:29 Hva skal stå i avtalene? 00:11:30 Hva er en matstrategi? 00:16:09 Anskaffelser som strategisk verktøy 00:19:12 Fra eksklusive avtaler til 70/30 00:21:03 Piloten med poteter med jord på 00:23:02 Myten om anskaffelsesregelverket 00:24:38 Premie for kort transportvei 00:28:43 Ekstra pedagog eller dyrere gulrot? 00:29:54 Rektoren i bomberommet 00:32:14 Omsorg, ikke service 00:36:02 Leddet i midten 00:40:40 Hvor starter man? 00:42:24 Takk for praten

Rørosmeieriet henter økologisk melk fra Trøndelag og helt ned til Østfold. Likevel har de opplevd tomme hyller fordi melka ikke strekker til. Trond Vilhelm Lund sier det rett ut: Rørosmeieriet støvsuger Norge for økomelk. Trond er meieribestyrer i Rørosmeieriet. De har vært med på å bygge opp markedet for økologiske meieriprodukter i Norge, og ble tidligere i år kåret til Norges mest bærekraftige merkevare av 10 000 norske forbrukere. Vi starter med historien. Tine-anlegget på Røros sto på hoggestabben flere ganger, og tjukkmelka kom i 1995 som en måte å redde arbeidsplassene på. Så kom finanskrisen, som tvang dem til å bli kreative. Vi snakker om verdens første artsspesifikke melk, bruddet med Tine, samarbeidet med Coop og eierskiftet til privat kapital. Så tar vi økomålet. I dag er rundt 4 prosent av jordbruksarealet økologisk, og målet er 10 prosent innen 2032. Trond mener bonden står overfor et verdivalg, og at du ikke kan være bare litt gravid. Rørosmeieriet betaler nå 25 øre ekstra literen i 24 måneder til bønder som legger om. Vi snakker også om unge forbrukere som vil ha økologisk, om hvorfor lokal foredling betyr noe, og om hvorfor Trond mener prisutjevningsordningen for melk bør vurderes på nytt. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:01:42 Om Trond 00:14:36 Finanskrisen og de første produktene 00:16:08 Verdens første artsspesifikke melk 00:18:08 Bruddet med Tine og samarbeidet med Coop 00:20:59 Norges mest bærekraftige merkevare 2026 00:22:50 Visjon: i takt med naturen 00:33:09 Eierskifte og privat kapital 00:36:44 Økomålet: 4% i dag, 10% innen 2032 00:39:15 Du er ikke bare litt gravid 00:51:00 Unge forbrukere vil ha øko 00:54:20 Rørosmeieriet støvsuger norsk økomelk 00:56:57 Bonusprogram for nye økobønder 00:59:00 Kan Røros gå utenom systemet? 01:11:50 Lokal foredling og sentraliseringsfellen 01:23:25 Veien videre for Rørosmeieriet 01:25:08 Norsk mat i ett måltid

60 prosent av kaloriene nordmenn spiser, er importert. Ifølge Per Olaf Lundteigen er det en sannhet ledende politikere ikke tør å si høyt. Målet er 50 prosent selvforsyning. Han skrev det selv inn i Hurdalsplattformen. Men hittil er ingenting gjort for å nå det, mener han. Per Olaf er bonde, sivilagronom og forfatter. Han satt 24 år på Stortinget for Senterpartiet, har ledet Norsk Bonde- og Småbrukarlag og sittet i budsjettnemnda for jordbruket. Han har drevet med landbrukspolitikk og organisasjonsliv siden 1975. Vi snakker om faren hans i Milorg, som fikk ordre om å stjele en gris fordi soldatene ikke klarte seg på sild. Og om bestefaren, som kjøpte en av traktorene Nansen hentet fra USA under første verdenskrig. For Lundteigen er det beviset: Et land må kunne fø seg selv fra egen jord og eget hav. Han mener mandatet Stortinget gir jordbruksforhandlingene er «presist upresist», og at faglagene er for svake til å stå imot staten. Vi snakker om drøvtyggere og enmagede dyr, om samvirkene som ble konsern, og om kjedenes egne merkevarer. Han forteller om kampen mot antibiotika i fôret til kylling og kalkun, som var i bruk til rundt 2015. Og om kunstgjødsel gjennom Hormuzstredet, kystflåten i Finnmark og hvorfor Sveits er forbildet hans. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:01:16 Du styrer dyra med øya 00:04:29 En mentor for mange 00:06:51 Å forløse en kalv 00:09:56 Bonde og stortingsrepresentant 00:14:02 Hva har endret seg mest? 00:19:45 Hva er landbrukspolitikk? 00:24:37 Sannheten politikerne ikke tør si 00:25:18 Fire poteter og én kjøttkake 00:26:10 Målet om 50 prosent selvforsyning 00:28:23 Ordre om å stjele en gris 00:30:43 Politikere uten arbeidserfaring 00:32:43 Hva skal til for å nå målet? 00:37:53 Grønt gras, rødt blod, hvit melk 00:40:00 Sveits er forbildet 00:43:47 Importvern, ikke kjøttavgift 00:45:08 Drøvtyggere og enmagede dyr 00:49:09 Bestefar, Nansen og 30 traktorer 00:52:23 Kunstgjødsel og Hormuzstredet 00:57:07 Jerntriangelet 00:58:23 Presist upresist 00:59:08 Faglagene er for svake 01:01:26 Karrieren han takket nei til 01:05:47 Subsidiekongen og Trygve Hegnar 01:07:05 Samvirkene ble konsern 01:12:37 Kan samvirket stå imot kjedene? 01:14:27 Kjedenes egne merkevarer 01:19:31 Desentralisering av matmakt 01:23:08 Osterevolusjonen 01:26:59 Kvaliteten på maten 01:29:27 Antibiotika i kyllingfôret 01:32:46 Ikke radikal nok 01:36:50 Varangerhalvøya trenger folk 01:39:31 Torsk, tømmer og timotei 01:40:35 Norsk mat i ett måltid 01:41:32 Takk for praten

Tre–fire dager rundt et stort bord. Staten på den ene siden, faglagene på den andre. Begge sier omtrent det samme som i fjor. Og skriver ikke bøndene under, gjelder statens tilbud uansett. Vegard Vigdenes har sittet i rommet. Han kaller det et skuespill. Vegard er tidligere fulltids melkebonde fra Forradalen i Stjørdal og tidligere politisk nestleder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Etter at fjøset brant i 2018, bygde han opp igjen med melkerobot. Så regnet han på framtida og så at han ville ende som minstepensjonist med gjeld. Han la ned melkeproduksjonen, og saken gikk rett inn i riksmediene. I dag er han deltidsbonde ved siden av en fulltidsjobb. Vi snakker om Svenn Arne Lie og aksjonen for ny landbrukspolitikk, om hvorfor Bondelaget og Småbrukarlaget beskriver den samme virkeligheten så ulikt, og om kampen om tallgrunnlaget og normeringen. Vegard forklarer hvorfor bondens kapital bare forsvinner. Hadde pengene stått på Oslo Børs, ville de omtrent doblet seg på ti år. I jordbruket ble de borte. Vi er også innom kraftfôr og selvforsyning, hvorfor han nå kjøper melk fra Røros i stedet for Tine, og kommunen som hadde 130 melkeprodusenter da han startet i 2005. Nå er det rundt 20. Og om hvorfor han ikke slutter å engasjere seg: «Nå er jeg avhengig av at noen gidder å produsere maten til meg.» God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:02:40 Saken som traff en nerve 00:03:31 Oppvekst i Forradalen 00:05:39 «Du tar vel gården, du?» 00:07:36 Inn i Småbrukarlaget 00:12:49 Bonde uten foreldrepermisjon 00:14:48 Svenn Arne Lie og ny landbrukspolitikk 00:19:11 Da fjøset brant 00:21:49 Regnskapsføreren og samlivsbruddene 00:22:46 Minstepensjonist med gjeld 00:25:57 Nestleder og møter på Stortinget 00:28:00 Bondelaget mot Småbrukarlaget 00:28:54 Et spill for galleriet 00:30:24 Kampen om tallgrunnlaget 00:32:30 Oslo Børs mot norsk jordbruk 00:35:20 Bjørn Gimming og kulturen 00:37:21 Jordbruksavtalen fra 50-tallet 00:39:36 Hvordan engasjere folk utenfor? 00:44:34 Pollestad og normeringen 00:46:33 Når krybben er tom 00:48:40 De to største utfordringene 00:50:43 Kraftfôrprisen må opp 00:53:50 Hva gir håp? 00:55:02 Vær ærlig med de unge 00:56:52 På innsiden av forhandlingene 00:58:26 Hvis bøndene ikke signerer 01:00:10 Likviditet er ikke lønnsomhet 01:03:45 Direktesalg og offentlige innkjøp 01:05:33 Tine, normering og melk fra Røros 01:09:20 Fra 130 til 20 melkebønder 01:11:26 Takk for praten

Brosjyren fra DSB sier du skal ha vann, powerbank og mat på kjøkkenbenken hvis strømmen går. Men hva gjør du med alt som ligger i fryseren? Salt står ikke på lista. Og hvor mange av oss kan egentlig salte eller hermetisere? Anne Irene Myhr er leder i Norges Bygdekvinnelag, en organisasjon med rundt 12 000 medlemmer, 400 lokallag og mer enn 100 år på baken. Hun er oppvokst på gård og har gått en lang vei i organisasjonslivet, fra Norges Bygdeungdomslag til styret i Norges idrettsforbund. Vi snakker om hva Bygdekvinnelaget driver med i 2026, og hvorfor praktisk matkunnskap har blitt et beredskapsspørsmål. Bygdekvinnelaget fikk Stortinget med på at frivillige organisasjoner skal være en del av beredskapsarbeidet, og nå skal lokallagene inn i de kommunale beredskapsrådene. De har til og med hatt justiskomiteen på matkurs, for å lære å lage mat uten strøm. Vi er innom nettsiden Norsk tradisjonsmat med over 1000 oppskrifter, kampen for mat og skolemåltid i skolen, og bygda som koker grøt til elevene på dugnad. Vi snakker også om kvinner i landbruket, som knapt synes i statistikken, og om unge kvinner som flytter fra distriktene. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:02:32 Velkommen til Anne Irene Myhr 00:03:15 Hvem er Anne Irene? 00:04:14 Oppvekst på gård og organisasjonsliv 00:05:52 Bygdeungdomslaget og et år i Oslo 00:07:27 Bondelaget, ungdomslaget og kvinnelaget 00:13:34 Kommunepolitikk og kvotering 00:17:26 Inn i styret i Norges idrettsforbund 00:21:27 Leder i Bygdekvinnelaget 00:33:59 Matkunnskap og ferdigmat: bygd vs. by 00:36:01 Den Gylne Omvei og lokale matprodusenter 00:37:27 Norsk tradisjonsmat og 1000 oppskrifter 00:54:52 Pause, og så: beredskap på agendaen 00:55:13 Hva bør du ha hjemme hvis strømmen går? 00:56:32 Hermetisering og fryseren uten strøm 01:01:00 Klima, sårbarhet og nabosamarbeid 01:13:00 Mat i skolen og politisk press 01:15:13 Grøt på skolen i Sparbu 01:20:18 Frivilligheten og veien videre 01:21:32 Kvinnesolidaritet og Guatemala 01:28:00 Kvinnene som ikke synes i statistikken 01:30:41 Unge kvinner som forlater distriktene 01:41:00 Sødd fra Innherred 01:44:47 Avslutning

Rett før jul sjekket jeg fiskedisken på en Rema. Det eneste ferske var laks og fiskekaker formet som hjerter. Samtidig er Norge blant verdens største sjømateksportører, og mange lastebiler med fisk er solgt før de har forlatt terminalen. Hvorfor havner så lite av den beste fisken hos oss? Johan Sigmundstad er daglig leder i Dundrun Seafood, som selger fisk og sjømat av høy kvalitet til restauranter i Norge og utlandet. Han begynte på fiskemottaket hjemme i Risør som 12-åring, og har siden jobbet seg gjennom fiskedisker på Sørlandet, Vulkanfisk i Mathallen og Annis Pølsemakeri i Oslo. I år feirer han 20 år i fiskenæringen. Vi snakker om tørrmodning av fisk og ikejime, den japanske slaktemetoden som gir bedre smak og lengre holdbarhet. Johan forklarer hvorfor du aldri skal vaske fisken, hvorfor du bør pakke den ut av papiret når du kommer hjem, og hva datoen på pakken egentlig forteller deg. Vi tar logistikken bak eksporten, fra Senja til Hamburg og Paris, og diskuterer om fryst fisk er bedre enn ryktet. Vi er også innom oppdrett, klimaendringer, fredningstider og sesongen for sjøkreps og kamskjell. Og Johan deler tankene sine om hvordan fisken kunne vært behandlet før den havner i butikken. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:02:04 Skreimølja og rådet som satt 00:05:01 20 år i fiskenæringen 00:07:38 Oppvokst ved sjøen på Sørlandet 00:15:37 Til Oslo: Vulkanfisk i Mathallen 00:19:33 Tanker om oppdrettsnæringen 00:28:28 Tørrmodning av fisk 00:30:49 Slik gjør du det hjemme 00:32:14 Aldri vask fisken 00:33:59 Hva utløpsdatoen ikke forteller deg 00:44:16 Ikejime – japansk slaktemetode 00:46:28 Dundrun og samarbeidet med fiskerne 01:01:39 Fisken som selges på veien sørover 01:06:49 Hvorfor eksporteres norsk fisk? 01:07:44 Fersk fisk i norske butikker 01:18:20 Fersk eller fryst – hva er best? 01:20:55 Magnetfrysing og fremtidens teknologi 01:22:23 Hva er egentlig Dundrun? 01:29:25 Klimaendringer og havet 01:30:19 Sesong, sjøkreps og kamskjell 01:31:44 Fredningstider og bifangst 01:38:36 Norsk sjømat i én rett

Hvis Norge kuttet all import av kraftfôr og erstattet alt med norsk, ville selvforsyningen bare stige fra rundt 40 til 45 prosent. Målet er 50. Så hvor skal resten komme fra? Til syvende og sist avgjøres det i butikken, mener Bjørn Gimming. Bjørn er leder av Norges Bondelag, landets største bondeorganisasjon med over 60 000 medlemmer. Han er også bonde selv, med korn, ammeku og skog på en gammel familiegård sør for Halden, der han har drevet siden 2002. Vi snakker om hva Bondelaget faktisk gjør, hvordan organisasjonen er bygd opp, og hvem som sitter på den andre siden av bordet i jordbruksforhandlingene. Jeg utfordrer Bjørn på forbrukermakt. Hvor mye makt har du egentlig når utvalget i butikken allerede er bestemt? Vi er innom kraftfôrimporten, hvorfor vi spiser omtrent like lite lam per person som på femtitallet, og hvorfor norske grøntprodusenter sliter med å komme inn i hyllene. Vi snakker også om det historiske inntektsløftet for bønder de siste årene, om gjeld, effektivitetskrav og gårdsstørrelser, og om at gjennomsnittsalderen blant norske bønder faktisk faller. Til slutt tar vi samordning, en lite kjent regel som gjør at bønder med jobb ved siden av ikke får dekket avløser når de blir syke eller får barn. Den rammer særlig kvinnelige bønder hardt. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:02:09 Hvem er Bjørn Gimming 00:04:35 Livet på gården i Østfold 00:09:01 Veien inn i Bondelaget 00:18:09 Hva er Bondelaget? 00:23:31 Bondelaget og Småbrukarlaget 00:27:46 Forhandlingsretten og strategien 00:32:19 Hvem sitter på andre siden av bordet 00:35:08 Polarisering i landbrukspolitikken 00:41:19 Styrken i det norske matsystemet 00:45:38 Forbrukeren og selvforsyningsmålet 00:54:11 Situasjonen i norsk landbruk i dag 00:57:19 Forbrukermakt og kjedenes ansvar 01:03:21 Kraftfôrimport og husdyrproduksjon 01:07:26 Hvorfor spiser vi ikke mer lam og sau 01:13:25 Frukt og grønt og markedstilgang 01:22:43 Matsvinn og kvalitetskrav 01:27:20 Grepene for 50 prosent selvforsyning 01:30:32 Lønnsomhet og gjeld i jordbruket 01:35:42 Inntektsløftet de siste årene 01:43:13 Normering og effektivitetskrav 01:48:53 Gårdsstørrelser og fremtidig struktur 01:55:19 Rekruttering til landbruket 01:58:07 Samordning og velferdsordninger 02:03:37 Avslutning

Det er slaktedag på en grisegård ved Krøderen. Ingvild Holm Tellesbø har fått jobben med å lede grisene rolig inn i bingen, én etter én. Folk hadde advart henne. Ta med øreklokker, for det blir hyl og skrik. Det ble ikke det. Ingvild er utdannet journalist og lærer, og har de siste fem årene vært kontaktlærer i Osloskolen. Nå har hun tatt et år permisjon, leid ut leiligheten og reist rundt for å jobbe frivillig på norske gårder, for kost og losji. Året dokumenterer hun på Instagram-kontoen @Ingvildtilgards. Vi snakker om hvordan hun fant gårdene, og om kaoset første uka da hun tok fram kraftfôret. Om gjerder som skal flyttes, fjøs som skal spyles og sauesanking med walkie-talkie, der hun fikk kjeft for å gå bak sauen. Hun har vært på fem gårder, med sau, geit, melkekyr og 200 utegris. Vi snakker om hvorfor hun mener alle som spiser kjøtt bør vite hvordan dyret dør, og om barna på gårdene som kan ting elevene hennes i Oslo aldri har fått prøve. Vi snakker om forskjellen på kjæledyr og husdyr, om hvorfor hun har blitt mer opptatt av jorda enn av dyra, og om hva hun hører fra bøndene om et system som belønner volum. Og så har hun ett råd til alle: Spis opp maten din. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:03:18 Fra Langhus til lærerjobben 00:05:35 Hvorfor jobbe gratis på gård? 00:06:41 Fra sommerferie til et helt år 00:09:13 Slik fungerer WWOOF 00:10:46 Første gård ved Tunhovdfjorden 00:13:22 Kaos med kraftfôret 00:14:30 Alle gjerdene som finnes 00:16:04 Fem gårder, mange dyr 00:18:32 Grus, skuff og høytrykkspyler 00:21:14 Hvor lenge bør du bli? 00:23:35 Hvorfor gjør ikke flere nordmenn det? 00:26:37 Fra hundetrener til husdyr 00:27:45 Sauesanking med walkie-talkie 00:31:26 Kjeft for å gå bak sauen 00:34:29 Når sauene skal til slakt 00:36:00 Avstanden til maten 00:39:24 Gårdsslakt av 200 utegris 00:42:33 Rollen hennes på slaktedagen 00:44:23 Hylingen som ikke kom 00:47:15 Har forholdet til kjøtt endret seg? 00:50:18 Jakt og respekt for dyret 00:51:59 Hvem kan slakte en høne? 00:54:41 Barna på gårdene 00:57:27 Sekstenåringen med planer 01:01:08 Praktisk kunnskap i skolen 01:03:50 Et år på gård for alle? 01:08:50 Hvordan løfte det positive? 01:11:02 Ferie på gård i stedet for stranda 01:13:08 Bonden som er lei seg 01:15:59 Vi belønner volum 01:18:14 Planene for resten av året 01:20:53 Fra dyra til jorda 01:23:29 Hvor bør hun lære om dyrking? 01:27:51 Kjæledyr og husdyr 01:31:27 Et godt liv på sauens premisser 01:34:55 Ikke menneskeliggjør dyrene 01:37:11 Spis opp maten din

Jon Almaas tok på seg gassmaske og spurte Jonas Gahr Støre om sprøytemidlene på norsk matkorn. Samtalen varte i 20 minutter. Ett minutt havnet i sosiale medier. Så braket det løs. I en ytring på NRK ble det kalt tull og desinformasjon, og Jon fikk kjenne på kroppen hva som skjer når du sier noe annet enn det som er vedtatt i norsk landbruk. I del 2 har Ellen fått fri. Jon driver Brårud gård økologisk, tar landbruksutdanning ved siden av og har brukt to år på å observere landbruket fra innsiden. Han vil ikke være aktivist. Men han sier det han mener. Vi snakker om hvorfor økologisk regnes som idioti av mange bønder, og hvorfor Norge ligger så langt bak Sverige og Danmark. Om tørråtemidlene som skulle forbys, avgiften på kunstgjødsel og kadmium i norsk løk, og hvorfor debatten nesten alltid handler om økonomi og ikke miljø. Jon sammenligner det med en fotballkamp der det ene laget har fem spillere, det andre femten, og banen heller mot det ene målet. Vi snakker om jordliv, om kjøpesentre på matjorda, om kua som har gått fra 10 til 30 liter melk om dagen, og hva røykeloven og fluorforbudet i langrenn kan lære landbruket. Og om hvorfor Jon mener vi må tåle litt dårlig stemning. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:02:24 Ellen har fått fri 00:04:30 Et verdibasert valg 00:05:34 Hvorfor regnes økologisk som idioti? 00:06:57 Gassmasken og Støre 00:10:09 Ytringen på NRK 00:12:01 Den som setter skapet på plass 00:15:19 Fra hest og plog til sprøytemidler 00:17:08 Hvem styrer fortellingen? 00:18:35 Norge bakpå i Europa 00:23:22 Tørråtemidlene som skulle forbys 00:25:03 Kunstgjødselavgiften 00:27:47 Kadmium i norsk løk 00:28:42 Den uforberedte matteprøven 00:31:33 Fem mot femten i oppoverbakke 00:33:13 Særingene som ble igjen 00:34:36 Hvorfor Jon svarer tilbake 00:38:16 Utdanningen som forsterket troen 00:42:34 Når jorda gir opp 00:44:27 Jord som et dyrkingsmedium 00:48:06 Kritikk av barneoppdragelsen 00:52:01 Hvis alle skulle drevet økologisk 00:53:27 Kjøpesenter på matjorda 00:57:50 350 kilo mathvete 00:58:25 Kua som gikk fra 10 til 30 liter 01:00:51 Rulletrapper og elsparkesykler 01:03:45 Noen voksne må bestemme 01:05:49 Fluorforbudet og røykeloven 01:08:56 Alle pilene peker feil vei 01:11:01 Hvem eier selskapene? 01:12:49 Forskerne som sitter stille 01:16:01 Bøllene i skolegården 01:19:05 Jon tar en for laget 01:21:25 Myke verdier mot hestekrefter 01:22:14 Målet om 10 prosent økologisk

Over et glass vin stilte Jon Almaas og Ellen Heider seg ett spørsmål. Hva er det verste som kan skje? Svaret var at gården ikke funker, at de må selge og flytte inn i en leilighet på Frogner. Det kunne de leve med. Så de kjøpte gård. Mange kjenner dem fra TV-serien Jon blir bonde. Ellen jobbet i mange år som fastlege. Ingen av dem har gårdsbakgrunn. Høsten 2023 kjøpte de Brårud gård i Nes i Akershus, og nå står de midt i sitt andre år som bønder. Vi snakker om hvordan de endte opp akkurat her, etter å ha drømt seg bort i laftede gårder i Valdres. Om konsesjonen de ikke visste at de trengte, og kravet om at én av dem måtte ta landbruksutdanning. Om naboen Lars, som kommer når plogen går skeivt, og sålabbene som knakk da Jon rygget med såmaskinen. Ellen forteller om spælsauen, sauekontrollen og et larveangrep hun aldri vil se igjen. Og vi snakker om de skuelystne som kjører inn på tunet etter TV-serien. Første året gikk gården 150 000 kroner i minus. Lammelåret solgte de til venner for 400 kroner. Nå skal de bli businessbønder, med bondens marked, egne poteter og lammerull. Dette er første del av to. I del 2 graver Jon og jeg oss ned i landbrukspolitikken. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:02:24 Mikrofonene Jon lånte bort 00:04:57 Ingen gårdsbakgrunn, bare en drøm 00:05:54 Gårdskjerring som baker uten oppskrift 00:08:57 Handyman i byen og på landet 00:12:06 Snøfreseren og steinen 00:13:07 Fra Finn-drøm til gårdskjøp 00:14:15 Fastlegejobben som spiste henne opp 00:16:47 Akershus, ikke Valdres 00:18:58 Bestemt før visningen var ferdig 00:19:58 Hva er det verste som kan skje? 00:25:15 Konsesjonen de ikke visste om 00:28:57 Krav om landbruksutdanning 00:32:44 Da plogen gikk skeivt 00:34:54 Sålabbene som knakk 00:39:23 Hvem bestemmer hva de dyrker? 00:41:38 Gjødslingsplan og nitrogenregnskap 00:44:01 Åkeren som lappeteppe 00:47:01 Hønsehuset som skal tåle hønsehauken 00:50:59 Saueperm og sauekontrollen 00:52:58 Panikk om tilskudd og KSL 00:54:54 Geit med diaré og en neve sprøyter 00:57:17 Larveangrepet 00:59:35 Livet på bygda 01:02:17 Skuelystne på tunet 01:03:36 Ellen ville ikke på TV 01:06:26 150 000 kroner i minus 01:07:38 Lammelår for 400 kroner 01:10:02 Bondens marked og poteter 01:12:46 Vi kan ikke subsidiere landbruket 01:14:42 Ti ting halvveis eller to skikkelig

Dag Molteberg holder opp to glass vann. Begge er hentet fra jorder etter et skikkelig regnskyll. Det ene er nesten blankt. Det andre ser ut som tynn sjokolademelk. Det blanke kommer fra hans egne åkre. Det andre fra naboens. Dag har drevet korngård i Skjeberg i Østfold siden 1999. Han er sivilingeniør innen treteknologi, har doktorgrad i trefiber og jobber fortsatt i papirindustrien ved siden av. I mange år drev han konvensjonelt. Så begynte jorda å si ifra. Mer regn, mer erosjon, dårligere økonomi og et spørsmål om hvor lenge glyfosat kom til å være lov. Et jordhelsekurs sammen med nabobonden Runar Sørli ble vendepunktet. Før lunsj første dag hadde han ringt og bestilt frø. Vi snakker om fangvekster, grønt plantedekke hele året, flatekompostering med melkesyrebakterier og hvorfor Dag mener han dyrker sin egen gjødsel. Han har kuttet ut sprøytemidlene og lagt om til økologisk. Avlinga falt til rundt 65–70 prosent, men er på vei opp igjen, og dekningsbidraget er høyere enn før. Vi tar kritikken mot regenerativt landbruk, hvor mye karbon jorda hans binder, hvilke maskiner han har byttet ut, og hva myndighetene bør gjøre. Og så får vi rådet han mener alle bønder kan følge. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:02:12 Fra trefiber til kornbonde 00:05:31 Hvordan lærer man å bli bonde? 00:07:22 Gassmaske og heldekkende dress 00:08:26 Da jorda begynte å si ifra 00:10:15 Glyfosat og sporstoffene 00:14:39 Korn, erter og skog 00:16:33 Runar og jordhelsekurset 00:18:32 Bestilte frø før lunsj 00:20:15 Grønt dekke hele året 00:21:13 Flatekompostering med melkesyre 00:23:07 Hva som er annerledes i dag 00:26:33 Moldinnholdet som forsvant 00:27:18 Da underkulturen ble overkultur 00:29:16 Han dyrker sin egen gjødsel 00:33:28 To glass med regnvann 00:36:00 Oslofjorden og avrenningen 00:37:19 Hva prosjektet viste 00:39:03 Lavere avling, bedre økonomi 00:40:42 Sunn jord, bedre smak? 00:43:06 Kan vi løfte avlingene? 00:47:21 Hva som driver Dag 00:48:58 Hva kritikerne sier 00:51:39 Gjødsla forklarer 10–15 prosent 00:54:22 Aminosyrer og blodmel 00:56:12 Blir det mer jobb? 00:58:05 Hva er en pen åker? 01:00:12 270 kilo CO2 per dekar 01:04:58 Hvorfor gjør ikke flere dette? 01:07:18 Hva betyr regenerativt? 01:11:46 Hvor mange driver regenerativt? 01:15:41 Plogen, fresen og grubberen 01:19:44 Maskinen som sprer kompost 01:23:24 Hva skal til for at flere tør? 01:24:49 To retninger innen regenerativt 01:28:47 Kurs, faglag og Norges Vel 01:30:29 Hva myndighetene bør gjøre 01:33:40 Mat er ingen unnskyldning for skade 01:34:45 Jordbruket om en generasjon 01:38:19 Det alle bønder kan gjøre

Hva er egentlig forskjellen på en kokk og deg og meg hjemme på kjøkkenet? Runa Kvendseth tenker seg om. Hun kutter nok løken raskere. Men det er ikke ferdighetene som skiller. Det er planleggingen. Runa skulle egentlig bli konditor. Så smakte hun beef wellington på skolen, og læreren spurte om hun ikke heller burde bli kokk. Siden har hun jobbet på noen av landets beste kjøkken, fra Statholdergaarden i Oslo til Speilsalen i Trondheim og restauranter i Stavanger. Hun har konkurrert i NM, VM og Årets kokk, og tok andreplass i NM for kokker bare to måneder etter at hun fikk fagbrevet. Vi snakker om hva vi kan lære av hvordan profesjonelle kokker jobber. Lag kjøttsaus i dag og lasagne i morgen. Kok dobbelt og frys. Kjøp hele piggvaren og lag kraft av beina. Sett steketermometeret i fisken, akkurat som du gjør med kjøttet. Og smak alltid til maten før den kommer på bordet. Vi er innom norske råvarer i sesong, matsvinn hjemme og på jobb, og hvorfor vi spiser så lite fisk og sild. Runa forklarer også hvorfor bærekraft på kjøkkenet handler like mye om arbeidstid som om råvarer, og hvorfor så mange kokker slutter rundt 28 år. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:02:28 Nyttårsmat til 4000 mennesker 00:05:24 Hvorfor konkurrere? 00:08:29 Wellingtonen som gjorde Runa til kokk 00:09:48 Lærling på Statholdergaarden 00:10:56 NM to måneder etter fagbrevet 00:11:51 Speilsalen og Stavanger 00:14:16 Kjøkkenet som en dans 00:15:44 Direkte kontakt med bøndene 00:18:27 Det som havner bakerst i kjøleskapet 00:21:07 Norske råvarer hele året 00:23:34 Hva betyr sesong for en kokk? 00:25:57 Rips, granskudd og planlegging 00:28:24 Norsk året rundt og «the hungry gap» 00:31:23 Hvorfor spiser vi så lite fisk? 00:33:44 Kjøp hele piggvaren 00:38:27 Slik steker du fisk til gjester 00:39:05 Hvorfor spiser vi ikke sild? 00:42:25 Hvorfor er enkel mat blitt vanskelig? 00:47:04 Pris, tid og tilgjengelighet 00:48:30 Lag dobbelt og frys 00:51:10 Den største forskjellen er planlegging 00:52:21 Bruk hele poteten 00:54:24 Spiselig og uspiselig svinn 00:58:31 Sett en meny for flere dager 00:59:52 Alle bør kunne lage bechamel 01:02:44 Steketermometer i fisken 01:05:20 Lei av potet? 01:09:33 Hemmeligheten bak en god saus 01:13:01 Bærekraft er mer enn råvarer 01:14:39 Arbeidstider i kokkebransjen 01:18:13 Ikke budsjett på mat 01:20:13 Når matsvinnet registreres 01:23:52 Det beste med å være kokk 01:27:22 Hvorfor kokkene slutter rundt 28 01:32:40 Ett tips: smak til maten

I flere tiår har rådet vært å kutte fettet. Likevel øker fedme og diabetes, i Norge og i resten av verden. Hva om vi kuttet feil ting? Simon Dankel mener vi like gjerne kunne kuttet karbohydratene og beholdt fettet. Simon Dankel er professor ved Universitetet i Bergen og forsker på fedme, diabetes og energimetabolisme. Han er tilknyttet Mohn senter for diabetes presisjonsmedisin og sitter i Helsedirektoratets Nasjonalt råd for ernæring. Selv har han spist et kosthold med mye mettet fett i 25 år. Vi starter med de nye kostrådene i USA, der matpyramiden er snudd på hodet. Simon forklarer hva insulin gjør i kroppen, hvorfor han mener kombinasjonen av raffinerte karbohydrater og fett er uheldig, og hvordan maten påvirker appetitten. Vi går gjennom historien om hvordan fett ble skurken, fra kaninforsøk tidlig på 1900-tallet til Seven Countries-studien, og hvorfor Simon mener sammenhengen mellom mettet fett, kolesterol og hjertesykdom er svakere enn mange tror. Vi snakker også om rødt kjøtt, fettredusert leverpostei i barnehagen og ultraprosessert mat. Og om hvorfor Simon mener selvberging og norsk jordbruk henger tett sammen med folkehelsa. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:02:28 Tipset fra Svenn Arne Lie 00:03:29 Fra næringsmiddelteknologi til ernæring 00:04:43 Sjokket i Midtvesten 00:08:43 Fedme, diabetes og fettbiopsier 00:11:41 De nye kostrådene i USA 00:16:22 Matpyramiden snudd på hodet 00:19:49 Kritikken mot de nye rådene 00:24:29 Spådommen om at USA ville snu 00:27:08 Det viktigste om kropp og mat 00:29:09 Insulin og glykemisk indeks 00:31:59 Diabetes øker, også hos barn 00:35:03 Insulinresistens 00:37:07 Kunne vi kuttet karbohydratene? 00:39:06 Hjernen styrer appetitten 00:41:43 Leptin og sulthormonet 00:44:12 Hvordan fett ble skurken 00:45:51 Seven Countries-studien 00:49:14 PURE-studien snur bildet 00:53:16 Hva sier kritikerne? 00:54:30 LDL-kolesterol og medisinene 00:56:20 Et annet syn på kolesterol 01:01:27 Triglyserider og HDL 01:03:01 Hva betyr dette i praksis? 01:05:15 Tarmhelse, den glemte faktoren 01:06:53 Matglede og Simons eget kosthold 01:09:41 Ulike kosthold for ulike folk 01:11:47 Er tilsetningsstoffer overdrevet? 01:15:42 Kostrådene og ultraprosessert mat 01:17:11 Nortura og mindre prosessert 01:22:02 Du kan ikke patentere en appelsin 01:23:20 Rødt kjøtt og tykktarmskreft 01:25:46 Jernmangel og kjøttrådet 01:27:27 Alt prosessert kjøtt i én bøtte 01:31:34 Sunn og usunn plantebasert 01:32:48 Fettredusert leverpostei i barnehagen 01:35:10 Hvordan løser vi floka? 01:37:16 Ett år med mye mettet fett 01:39:33 Evolusjonen og animalsk mat 01:41:21 Helse og norsk jordbruk 01:44:45 Smør, feit ost og fløte 01:46:10 Mat fra bunnen av 01:49:55 Beiteområdene vi ikke bruker 01:51:16 Tipping point for kostholdet 01:52:02 En matplan for 20 år 01:54:04 Takk for praten

Til for få år siden var ikke tang og tare sjømat. Ikke i lovverket, i hvert fall. Det betydde at Sjømatrådet ikke kunne løfte tangen, selv om de ville. Hvordan får du nordmenn til å spise noe som ikke engang har en kategori? Angelita vokste opp i en fiskerfamilie i Flakstad i Lofoten. Som tiåring skar hun torsketunger, og hun egnet line klokka fem om morgenen. Senere ble hun fysioterapeut og reiste verden rundt med landslag, til kroppen sa stopp. I 2016 startet hun Lofoten Seaweed sammen med venninnen Tamara. Den første tangen tørket de på et klesstativ i badstua. I dag høster de rundt 17 tonn i året, og tørker den i det gamle fiskebruket på Napp, der faren leverte fisken da hun var lita. Vi snakker om forskjellen på tang og tare, og om at alle de rundt 450 artene langs norskekysten kan spises. Om trøffeltangen, om råvarer som har stått på pallen i Bocuse d'Or, og om fersk butare til Noma hver tirsdag. Om skepsisen på kaia, og fiskeren som til slutt sa: «Det du gjør, er framtida.» Angelita forteller om arbeidet for å få tang definert som sjømat, gir tips til hvordan du bruker den hjemme, og forklarer hvorfor hun mener vi snakker for lite om jod. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:02:04 Ved det gamle fergeleiet 00:05:39 Tungeskjærer og fiskerdatter 00:07:53 Fysioterapeuten som møtte veggen 00:09:50 Hvorfor snakker ingen om tang? 00:12:40 Venninna med sushi i matpakka 00:18:25 Første tang tørket i badstua 00:19:50 Forskjellen på tang og tare 00:21:32 Alle 450 artene kan spises 00:22:53 Nori, butare og søl 00:24:55 Grønnsaker fra havet, ikke råtten tang 00:27:20 Trøffeltangen 00:29:33 Tang til Bocuse d'Or-kokkene 00:31:32 Når Noma ringer 00:34:17 Nappstraumen 00:37:22 Året i tangen 00:38:39 Høsting i våtdrakt 00:42:49 Fiskebruket fra barndommen 00:44:06 «Det du gjør, er framtida» 00:46:55 Hvem kjøper tang? 00:51:18 Kjøpmannen som tok dem inn 00:54:14 Hvordan blir tang normalt hjemme? 00:56:52 Tang var ikke sjømat 01:00:36 Umami fra havet 01:02:35 Furikake, sylting og sjokolade 01:05:23 Tang og jod 01:09:38 100 ganger mer jod i Japan 01:12:08 Mattilsynet vil ha mer forskning 01:15:57 Mange baller i lufta 01:19:54 Milepælene 01:21:34 Går det rundt? 01:23:20 Lofoten Seaweed om ti år 01:24:23 Såpe av sagtang til Hurtigruten 01:28:25 Profet i eget land 01:31:10 Her får du tak i tang 01:32:17 Tangelita

På Eidsvoll i 1814 snakket de om rosemaling og dype skoger. Men landet er bygd på fisk, sier Jonas Walsøe. I over tusen år har skreien svømt rundt 1500 kilometer fra Barentshavet for å gyte utenfor Lofoten og Vesterålen. I dag havner nesten alt i utlandet. Hvor blir det av all fisken? Dette er første episode i serien min om fisk og sjømat. Jonas Walsøe er fra Kabelvåg og leder SKREI Research Center i det nye senteret Skrei i Lofoten, som åpner i 2026. Før det drev han Berg Seafood i fem år og solgte tørrfisk fra Lofoten ut i verden. Vi starter i historien, med hanseatene, fiskebonden og lofotfisket da opptil 30 000 mennesker strømmet til. Så tar vi torskestoppen i 1989 og kvotesystemet som kom etterpå. Jonas forklarer hvordan kvoten settes, hvorfor en båt til én million kan ha en kvote til 30 millioner, og hvorfor makta i dag ligger hos fiskeren og ikke hos mottaket. Vi følger skreien fra båten til sløyelinja, og videre til ferskeksport, tørrfisk eller fryselager. Vi snakker om vrakerne som lukter og kjenner på hver eneste fisk, om tørrfisken som ble stor på grunn av den katolske fasten, og om lutefisk. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:02:06 Hvem er Jonas? 00:06:33 Fem år i tørrfisknæringen 00:08:54 Skrei: senteret som åpner i 2026 00:13:52 Fisken som bygde landet 00:15:51 Rekordlave kvoter 00:18:34 Helleristninger og middelalderbyen Vågar 00:20:13 1500 kilometer for å gyte 00:21:53 Hanseatene og tørrfisken 00:25:24 Fiskebondens årshjul 00:28:26 30 000 mennesker i Lofoten 00:29:54 Motorisering og nye fiskerier 00:33:05 Olje, Coca-Cola og nye jobber 00:34:52 Torskestoppen i 1989 00:36:39 Det lukkede kvotesystemet 00:38:36 Hva er en kvote? 00:41:29 Fra totalkvote til kvotenøkkel 00:47:55 Da kvotene ble omsettelige 00:50:20 Båt for én million, kvote for 30 00:52:14 Sentralisering og helårsfiske 00:54:38 Overkapasitet på land 00:57:10 Makta ligger hos fiskeren 00:59:13 Fra båt til sløyelinje 01:02:49 Råfisklaget og minsteprisen 01:04:52 Fersk eksport eller foredling? 01:06:32 Sjømatrådet 01:08:21 Hvor går skreien? 01:10:40 Filetert i Kina, solgt tilbake 01:16:25 Hvor blir det av all fisken? 01:17:41 Vrakerne 01:18:49 Tørrfisk er mer enn snacks 01:21:00 Klimaet som lager tørrfisk 01:24:11 Tørrfiskens årshjul 01:31:04 18 kvaliteter og edderkoppen 01:33:44 Den katolske fasten 01:34:50 Querini på Røst 01:36:18 Hvor får du tak i tørrfisk? 01:37:53 Hva er lutefisk? 01:43:36 Takk for praten

Hun kaller det rødlistet. Samisk matkultur lever av det naturen gir, og naturen blir stadig mindre. Veier, vindkraft, gruvedumping og stengte lakseelver. Hva skjer med en matkultur når områdene den hører til forsvinner? Máret Rávdná Buljo er reindriftsutøver, formidler og vinner av Ingrid Espelid Hovigs Matkulturpris. Hun vokste opp i en reindriftsfamilie i Kautokeino og har i dag reinen sin på Hinnøya, i Lødingen. Dette er første episode i serien min om samisk mat og matkultur. Vi snakker om buljong som medisin, kokt på ulike deler av dyret, og om reinkjøtt som den første smaken etter morsmelka. Máret forteller om pakta mellom reinen og mennesket, og om hvorfor kalvemerkingen skal gjøre vondt for begge. Hun forklarer den tradisjonelle samiske slaktemetoden, der blodet blir i dyret og ingenting sages. Og hun forteller hvorfor tradisjonen er å slakte voksne dyr og ikke kalver, og hvorfor hun mener statens tilskudd til kalveslakt har gått ut over både flokken og det samiske håndverket. Vi snakker også om turister som springer etter flokken, regn som fryser til is på vinterbeitet, og skammen som fornorskningen satte i folk. Og om blodpannekaker som ble servert som sjokoladepannekaker. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:02:13 Høstbeite ved Lødingen 00:04:31 Fra reindriftsfamilie i Kautokeino 00:05:27 Første smak etter morsmelka 00:07:21 Buljong som medisin 00:10:39 Fornorskningen i Lødingen 00:13:09 Blodpannekaker som sjokoladepannekaker 00:16:24 Reinhode på kjøkkenbenken 00:19:41 Man leker ikke med maten 00:23:05 Tørket reintunge i kaffen 00:23:51 Den sjenerte jenta ble formidler 00:26:35 Sjøsamisk mat og tørrfisken 00:27:55 Byttehandel og verdde 00:31:16 Fra Kautokeino til Hinnøya 00:33:08 Årshjulet starter med kalven 00:34:59 Varme somre og mer insekter 00:36:27 Kalvemerking med kniv 00:37:03 Pakta mellom reinen og mennesket 00:40:14 Første kjøttbit til babyen 00:42:19 Brunsten spår vinteren 00:44:37 Den samiske slaktemetoden 00:49:04 Ingenting skal sages 00:50:28 Regelverket som stopper matkulturen 00:55:40 Slakt uten lang transport 00:59:49 Øyekontakt med reinen 01:05:50 Kalveslakt: et hjertebarn 01:06:51 Tradisjonen: bare voksne dyr 01:08:13 Bestemoras gråt 01:12:18 Én okse eller fem kalver 01:16:01 Skinn til pesk og skaller 01:19:11 Veiutbygging på Hinnøya 01:21:04 Turister som springer etter flokken 01:24:04 Fosen og vindkraften 01:25:50 Regn som fryser til is 01:28:52 Flyttleiene 01:33:05 Hva er samisk matkultur? 01:34:35 Rødlistet matkultur 01:35:58 Tanaelva og laksen 01:38:55 Samisk mat på norske bord 01:40:04 Hva gir håp? 01:41:43 Skammen 01:44:08 Fra fattigmannskost til medisinmat 01:45:03 Barkebrød og ryllik 01:49:41 Snø mot frostskader 01:51:40 Takk for praten

Havet forvalter vi i fellesskap. Fiskerne vet hvor de kan sette garn og line. Hvorfor gjør vi ikke det samme med matjorda? René Cortis har en radikal idé, og i denne episoden sier han den høyt for første gang. René vokste opp i Øst-Tyskland, studerte geografi og skrev masteroppgave om olje i Lofoten og Vesterålen. I 2010 kjøpte han og kona et gammelt nordlandshus på Haukenes utenfor Stokmarknes. Gården het en gang Spekulasjon. Da den ble delt, fikk den ene delen navnet Nøisomhed. Her har han Nordlandsfe, villsau og gjess, og han har vunnet pris for sitt engasjement for økologisk landbruk. Vi snakker om grønnsakskassene han solgte i fem år, med opptil 40 vekster på to mål. Om likes som aldri ble til salg, kunder som syntes en kasse til 250 kroner i uka var for mye, og det han selv kaller grønnsaksdepresjonen. Han forteller hvordan jobben på sykehjemmet hjalp ham ut av den, og hvorfor bonden trenger mer takk og mindre kjeft. Så blir det store spørsmål. Hvorfor René mener landbruket aldri vil passe inn i en økonomi bygget på evig vekst, og hvorfor en bonde ikke kan permittere seg selv når prisen faller. Om jord som bare er fornybar når den forvaltes riktig, svartjorda som brukes opp, og forslaget om at bonden bare skal eie de 20 målene han trenger selv. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:02:11 Velkommen til Haukenes 00:04:02 Oppvokst bak muren 00:09:24 Pusterom i Nord-Norge 00:11:40 Kona, legejobben og Stokmarknes 00:12:33 Masteroppgave om olje i Lofoten 00:15:36 Nordlandshuset på Finn 00:19:50 Hvorfor gården heter Nøisomhed 00:21:44 Nordlandsfe i et gammelt fjøs 00:26:25 Gjess som vaktbikkjer 00:29:15 Grønnsaker fra første dag 00:31:43 Kyrne som kom for møkkas skyld 00:32:27 Kokken fra Melbu og 40 vekster 00:35:18 Grønnsakskassen fra Tyskland 00:36:59 Likes kjøper ingen grønnsaker 00:38:24 Kassen til 250 kroner 00:41:45 Aktivist på bygda 00:42:23 Hvorfor nesten ingen dyrker grønt i nord 00:46:58 Hva spiser dere egentlig? 00:50:37 Kretsløpet mellom fjøs og åker 00:55:05 Kontrakten med dyrene 00:56:44 De spiste kjøtt, men ikke hans 00:58:20 Lille Kvitnes og delt risiko 01:03:18 Verdt kjøreturen til gården 01:05:57 Kjøp det som finnes 01:07:00 Et eget nettverk utenom kjedene 01:09:22 Regn om høsten, fluer om sommeren 01:12:29 Grønnsaksdepresjonen 01:13:44 Kommunestyret og en ny jobb 01:17:10 Fjøset og sykehjemmet 01:22:58 Mer kjeft enn ros til bonden 01:24:04 Hvordan øke forståelsen? 01:26:38 Er bonden arbeider eller kapitalist? 01:31:24 Én bonde igjen per bukt 01:33:34 Teknologitredemølla 01:35:41 Mat som samfunnsoppdrag 01:36:47 Næringsdrivende på tilskudd 01:38:48 Lærdom fra Øst-Tyskland 01:41:51 Lokale samvirker med folket 01:44:39 Ta jorda fra bøndene? 01:46:00 Leiejord og traktorer på veien 01:47:49 Matjord som felleseie, som havet 01:51:37 Hvordan matjord blir til 01:54:07 Er jorda fornybar? 01:56:32 Bondebønner og knollbakterier 01:59:12 Pløying river huset til jordlivet 02:00:34 Svartjorda i Ukraina 02:04:52 Brunjord og kulturjord 02:07:48 Styrer tilskuddene landbruket? 02:10:21 Hvem er egentlig markedet? 02:13:55 Listhaug og sauetilskuddet 02:16:00 Fra sau til storfe 02:17:20 Bonden kan ikke permittere seg selv 02:20:15 Mer uforutsigbart enn før 02:23:04 Et lammeslakt til hver familie 02:24:25 Handel med resten av verden 02:27:15 Kolonialismen vi fortsatt driver 02:29:55 Eple fra New Zealand 02:32:22 Takk for praten

Dag Arvid Kristiansen flyr fly sju dager, og har fri sju. Resten av tida dyrker han potet nord for polarsirkelen. Han tar ikke ut lønn fra gården. Det går heller motsatt vei: Egne penger holder driften flytende. Hvorfor er det blitt sånn? Dag er født og oppvokst på gården på Hadseløya i Vesterålen, rett ved fergeleiet på Melbu. Han lærte å fly i Tyskland, og i 2020 begynte han med grønnsaker på gården igjen, der faren hadde gitt opp grønnsakene fordi markedet var for vanskelig. I år dyrket han potet og gulrot på rundt 90 dekar. Han driver Vesterålspotet. Vi snakker om avslaget fra Gartnerhallen som snudde, og om hvorfor nærmeste pakkeri for Nordgrønt ligger 17 timer unna. Om en målpris på rundt 3,60 kroner kiloen for industripotet. Om et år der rundt 40 prosent av avlinga aldri ble solgt. Og om en verdikjede der Dag mener bonden tar den største risikoen, men sitter igjen med minst. Derfor vil han nå ta hele verdikjeden selv, med egen vasking og pakking, og selge til butikker, hoteller, restauranter og storkjøkken i Lofoten og Vesterålen. Vi snakker også om beredskap, om klimaregnskapet for gressbasert kjøtt, og om hvorfor Dag ikke har troen på den norske bonden om 20 år hvis ingenting endrer seg. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:01:06 Rett ved fergeleiet på Hadseløya 00:02:55 Piloten som vokste opp på gården 00:05:51 Sju dager på, sju dager av 00:07:20 Fra melk til ammeku og grønnsaker 00:11:41 Hvorfor grønnsaker? 00:14:35 Hvordan kommer man inn i markedet? 00:15:59 Avslaget fra Gartnerhallen 00:17:29 Matpotet eller industripotet? 00:20:24 40 prosent som aldri ble solgt 00:24:14 Kapitalkrevende landbruk 00:27:46 Regnestykket for en kilo potet 00:28:47 Pommes frites i butikken 00:30:48 Potet på dugnad 00:34:10 Gambling eller bitcoin? 00:36:13 Planen: hele verdikjeden selv 00:41:47 Kontrakter, Coop og storkjøkken 00:44:05 Beredskap i en urolig verden 00:46:40 Å mele sin egen kake 00:48:27 Hvem tar risikoen? 00:51:54 Hva måtte endret seg? 00:54:22 Den svarte boksen i midten 00:55:26 Småpotet, bakepotet og nye sorter 00:57:13 Kua og klimaregnskapet 01:01:02 Regenerativt landbruk 01:07:59 Har du troen på norske bønder? 01:10:10 All risiko på én person 01:12:28 Bonden som kredittinstitusjon 01:13:59 Hva skal til i nord? 01:15:28 Potet til sykehjemmet 01:17:15 Telledatoen som skaper kø

Etter at hvetekim havnet på en liste over matvarer som kan bremse aldring, begynte folk å spørre etter det i kassa. Flere steder ble det utsolgt. Men kan maten du spiser egentlig gjøre noe med hvor fort du eldes? Inge Lindseth er ernæringsfysiolog og har skrevet boka «Aldringsbrems». Den kom etter boka om fem dagers faste, da han stadig kom over forskning på hvordan faste kan forlenge livet til forsøksdyr. Vi snakker om forskjellen på aldring og sykdom, og om hvorfor Inge mener aldringen sitter i oppskriften cellene følger, ikke i slitte knær. Han forklarer hvorfor han mener plantemat er bra for oss nettopp fordi plantene forsvarer seg med små doser gift, og hvorfor han heller vil ha stoffene fra mat enn fra kapsler. Vi går gjennom hvetekim, rødløk, lever og brokkolispirer. Og vi snakker om faste: hva Inge mener skjer i kroppen, hva en norsk studie fant etter tre dager, og hva forskningen ennå ikke kan svare på. Inge mener trening betyr mindre for selve aldringen enn mange tror, og forteller hvorfor han ikke lenger steker maten slik han gjorde før. Vi snakker også om merking av ultraprosessert mat, om hans syn på økologisk og konvensjonell mat, og om hvorfor han mener mange nordmenn lever lenge, men med dårlig helse. Til slutt gir han sine råd til folk i 20-årene, i 40-årene og over 65. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:02:22 Maten rundt bålet 00:03:41 Norsk mat og middelhavsdietten 00:05:20 Fra faste til Aldringsbrems 00:07:36 Hva er egentlig aldring? 00:09:28 Evolusjonen bryr seg ikke 00:11:30 Levealder og gode leveår 00:14:22 Først det grunnleggende 00:15:34 Godt stress for kroppen? 00:17:38 Hva vet vi, og hva er hype? 00:18:58 NAD og studien på Haukeland 00:23:50 Tre personer, tre livsstiler 00:25:30 Hvorfor er plantemat bra for oss? 00:26:12 Hormese: litt gift, ikke for mye 00:28:21 Hva vet vi om mat og aldring? 00:29:55 Bør ultraprosessert mat merkes? 00:31:57 Økologisk eller konvensjonelt? 00:35:20 Hvetekimen som ble utsolgt 00:36:31 Rødløk, lever og brokkolispirer 00:38:43 Hva er egentlig faste? 00:42:24 Pausen ernæringsforskningen glemte 00:45:29 To døgn uten mat 00:47:40 Den norske fastestudien 00:50:45 Kan faste være farlig? 00:55:11 Slik faster Inge 00:57:16 Bremser trening aldringen? 01:03:06 Tren mer og spis mindre? 01:06:12 Luftforurensning og stekeos 01:09:35 Mer aldringsbrems i økologisk mat? 01:10:36 Råd til 25-åringen 01:13:32 Råd til 40-åringen 01:14:46 Råd til 70-åringen 01:15:56 Hva får oss til å eldes fortere?

Knut på Aalan gård kan sende osten sin til Oslo. Å få den til Vesterålen er mye verre. Over 90 prosent av kjøttet som slaktes på Vestvågøy går sørover, og så kommer kjøtt tilbake samme vei. Hva skjer den dagen en vei eller ei bru inn til Lofoten raser? Innerst i Lauvdalen i Lofoten ligger Aalan gård, et av landets mest kjente gårdsysterier. Knut og Tove tok over gården i 1980 med 25 geiter. Siden har de dyrket urter, tatt imot barn og unge, bygd gårdsbutikk, lagt om til økologisk og lært seg å lage ost etter en studietur til Jämtland. I dag lager de rundt ti tonn ost i året. Mer vil de ikke. Vi snakker om hvorfor Knut mener lokalmat er framtida, og hvorfor folk må kjøpe den mens alt går på skinner. Om øya som hadde 42 geitebruk og nå har seks, og hva som skjer med landskapet når dyra forsvinner. Om slakteriet en halvtime unna, mot åtte timer til Målselv. Om metanhemmere, som Knut ikke kommer til å bruke, og om å drive økologisk på myr selv om landbruksskolen sa det var umulig. Om 15 000 besøkende i året, kje som ikke blir destruert, og neste generasjon som står klar til å ta over. God fornøyelse! 00:00:00 Intro 00:01:47 En innlandsdal midt i Lofoten 00:05:07 Født på gården, bonde fra 1980 00:06:32 Urter, grønn omsorg og gårdsbutikk 00:10:02 Studieturen til Jämtland 00:11:35 Ystere uten hemmeligheter 00:12:53 Den første osten i 1996 00:15:13 Svigersønnen tok over ystinga 00:17:13 Ti tonn ost, og ikke mer 00:20:08 40 år med endringer 00:22:58 Uten landbruk er vi et fattig land 00:24:48 Geitene på gården 00:26:50 Fra 42 til seks geitebruk 00:29:04 Når bygda står uten dyr 00:30:45 Mat nok til hele storregionen 00:32:23 Lettere å sende ost til Oslo 00:34:03 Slakteriet en halvtime unna 00:37:20 Lokalmat er framtida 00:39:34 Hva kan det offentlige gjøre? 00:42:27 Hvis veien inn til Lofoten raser 00:44:28 Diesel, kraftfôr og kompetanse 00:46:52 Ikke lov å slakte heime 00:49:36 Metanhemmere i melka 00:55:37 Lytter organisasjonene? 00:58:25 Det konvensjonelle er det nye 00:59:51 Direktesalg og 15 000 besøkende 01:01:31 Bønder fra hele verden i butikken 01:03:29 Turismen på godt og vondt 01:08:18 Hvorfor økologisk? 01:13:36 Samme avling som de konvensjonelle 01:14:42 Økologisk på myr 01:18:20 Skyttergravene 01:22:28 Kje som ikke blir destruert 01:24:59 Vit hva du ikke tjener penger på 01:26:27 Neste generasjon tar over 01:29:27 Hvor får du kjøpt osten?