Optimisten, Pessimisten & Realisten

Mandagsoptimisten: Sviket i Michigan – og 11 prosentpoeng med håp Hva blir egentlig effekten av Haley Stevens' oppsiktsvekkende støtte til republikaneren Mike Rogers, bare to dager før senatsvalget i Michigan? Samme helg kommer en nesten sjokkerende positiv måling for demokraten Abdul El-Sayed: Han leder med hele 11 prosentpoeng. Men andre målinger viser mindre forsprang, og det er gode grunner til å være forsiktig med å tro at ledelsen blir så stor på valgdagen. I denne korte Mandagsoptimisten ser vi også mot guvernørvalgene i de amerikanske vippestatene. De kan få stor betydning for presidentvalget i 2028 – ikke minst for hvordan valgene administreres, og hvordan tilliten til resultatene ivaretas. En kort oppdatering om politisk dramatikk, usikre tall og grunner til forsiktig optimisme. Og så har vi med eminent Fox-forklaringskomiker - som har sett på ostekake-skandalen og Obama. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

SøndagsExtra: Sviket i Michigan – og håpet i Texas Kåre Aas er i Washington DC idet et oppsiktsvekkende politisk brudd ryster Demokratene. Haley Stevens, som fikk omfattende støtte fra partiets etablerte maktapparat i senatsnominasjonen i Michigan, har valgt å støtte republikaneren Mike Rogers fremfor partiets egen kandidat, Abdul El-Sayed. Hva får en demokrat til å gå så langt mot sin egen partifelle, bare to dager før valget? Og hva forteller konflikten om splittelsen mellom partiets sentrum og progressive fløy, særlig i synet på Israel? Men Michigan er ikke avgjort. Målingene før valget gir El-Sayed fortsatt grunnlag for å kjempe om senatsplassen. Og det finnes lysere tall andre steder: I Texas viser flere målinger at James Talarico står sterkt i oppgjøret med Ken Paxton. En SøndagsExtra om svik, partimakt og et amerikansk valg der velgerne fortsatt har siste ord. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Tre dager før mellomvalget i USA er det politiske kartet i bevegelse. Kåre Aas rapporterer fra Washington DC, Gjermund fra Follo, og sammen undersøker de hvorfor republikanerne plutselig må kjempe hardt i delstater de lenge har tatt for gitt. I Iowa forsøker Ashley Hinson å markere avstand til Trump. I Kansas og South Carolina er det uventet jevnt, mens Susan Collins kjemper for sin politiske overlevelse i Maine. Samtidig avlyser Trump valgkamparrangementer – før han ombestemmer seg. Og så er det Elon Musk. Med nær 450 millioner dollar i politiske bidrag reiser han et større spørsmål: Hvor mye makt kan én milliardær kjøpe i et demokrati? Vi diskuterer også hva Trump vil gjøre etter valget, og hvorfor selv paven nå blander seg inn i den amerikanske valgfortellingen. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Hva kan skje når Donald Trumps politiske interesser møter det amerikanske valgsystemet? Og hva skjer etter at stemmene er talt? På Sentralen møter vi Anders Romarheim, førsteamanuensis ved Institutt for forsvarsstudier, til en samtale om mellomvalget 3. november og de politiske og demokratiske prøvene som kan følge. Vi diskuterer velgerundertrykking, velgerskremming og risikoen for at valgresultater blir utfordret. Romarheim peker særlig på Texas og forklarer hvorfor han mener delstaten fortjener oppmerksomhet. Vi løfter også blikket mot Europa: Hvilket diplomatisk handlingsrom har Norge og Finland mellom Trump og Putin? Og hvem skal føre MAGA-bevegelsen videre når valget er over? Til slutt blir det Halloween, hard rock og et rødt slips. Også alvorlige tider trenger et lydspor. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Trump under press – Kåre på vei til Washington. Netanyahu uten flertall. Og Musk truer med vold (forsøk på tøff tone, men læll) I USA er tallet 4 helt essensielt - det er 4 delstatssenatsseter Demokratene må ta tilbake fra Republikanerne for å få flertall. Med sine mandater kan de arabiske partiene få en avgjørende rolle. Hva kan utfordreren Gadi Eisenkot få til? Samtidig nærmer USA seg mellomvalget 3. november. Trump møter økende misnøye, og Demokratene øyner muligheter – også i republikanske bastioner som Texas. Men hva skal partiet faktisk bruke makten til dersom det vinner? Vi diskuterer også Elon Musks innflytelse, Starlink i Ukraina og spørsmålet om demokratisk kontroll over teknologigigantene. Og midt i det hele sitter Kåre på Gardermoen, på vei til Washington for møter med blant andre Fiona Hill, tidligere sikkerhetspolitisk rådgiver i Trump-administrasjonen, og Damon Wilson, leder for National Endowment for Democracy. En samtale om valg, makt og hvem som egentlig bestemmer. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Skitne triks og målingsangst: Oktober er ikke over og Kåre er in flight! Fem dager før det amerikanske mellomvalget fortsetter oktober å levere overraskelser. Og denne gangen er det Demokratene som er tatt med fingrene i valgkampkakeboksen. New York Times har avslørt hvordan folk med forbindelser til Mary Peltolas demokratiske valgkamp i Alaska forsøkte å få en ekstra Dan Sullivan inn på stemmeseddelen. Målet var å skape forvirring rundt den republikanske senatoren med samme navn – og kanskje vippe et av USAs viktigste senatsvalg. Men er det ulovlig å overtale noen til å stille til valg? Ikke nødvendigvis. Og hvor mange velgere i Alaska har egentlig unngått å få med seg at den ene Dan Sullivan er en republikansk senator, mens den andre er en pensjonert lærer? Vi trekker parallellen til Florida, der en republikansk politisk operatør ble dømt etter å ha betalt 50 000 dollar til en kandidat med samme etternavn som en demokratisk senator. Der ble valget avgjort med bare 32 stemmers margin. Forskjellen mellom politiske skitne triks og straffbare handlinger er viktigere enn man skulle tro. Og så er det et annet spørsmål: Hvorfor kan slike avsløringer ramme Demokratene hardere enn Republikanerne? Er forventningene til partiene forskjellige? Og kan et parti som forsvarer demokratiske spilleregler lettere bli straffet når det selv tøyer dem? Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Oktober-overraskelsene er ikke over – og tallene er ville Det er fem dager igjen til mellomvalget i USA. Og oktober har tydeligvis ingen planer om å avslutte i stillhet. I Alaska har New York Times avdekket at den demokratiske valgkamporganisasjonen arbeidet for å få en ekstra Dan Sullivan inn på stemmeseddelen – med håp om at navneforvirringen kunne skade den republikanske senatoren med samme navn. Historien setter Trump-administrasjonens kontroversielle søksmål i et nytt lys. Hva skjer når partiene utfordrer valgordningens grenser for å skaffe seg fordeler? Og hva skjer når justisdepartementet trekkes inn i kampen? Samtidig fortsetter Epstein-saken å kaste skygger over amerikansk politikk. Vi ser på de nye opplysningene og spørsmålene de reiser. Men dagens viktigste historie ligger kanskje i tallene. En fersk måling fra New York Times og Siena viser dødt løp i senatsvalget i South Carolina. Et politisk jordskjelv i en delstat Trump vant med nesten 18 prosentpoeng i 2024. Og South Carolina er langt fra alene. I Texas, Alaska, Kansas, Iowa og Ohio viser målingene en oppsiktsvekkende demokratisk fremgang sammenlignet med presidentvalget for to år siden. Delstater som nylig virket trygt republikanske, kan nå være med på å avgjøre hvem som kontrollerer Senatet. Vi går gjennom tallene fra Nate Silvers FLIPR-modell og undersøker hvor store forskjellene faktisk er. Hvor mange republikanske senatsseter står i fare? Hvor realistisk er et demokratisk flertall? Og dersom Demokratene klarer å ta Senatet – er det da rimelig å snakke om en blå bølge? Så er det pengene. Elon Musk og de republikanske valgkamporganisasjonene har mobilisert svimlende summer for å bevare kontrollen over Kongressen. Hva får man egentlig for hundrevis av millioner dollar når velgerne begynner å bevege seg i motsatt retning? Og hvorfor havner Demokratene stadig i situasjoner der de må svare på og ta avstand fra motstandernes valgkampfortellinger, snarere enn å diskutere sin egen politikk? I dagens korte oppdatering skiller vi oktober-overraskelsene fra det som kan vise seg å være langt viktigere: en velgerbevegelse som er synlig på tvers av store deler av det politiske kartet. Fem dager igjen. Oktober er ikke over. Og tallene forteller en historie som kan få enorme konsekvenser for Trumps siste to år som president. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Netanyahu i limbo – og Trump i trøbbel Israel har gått til valg, men ingen av de politiske blokkene ser ut til å ha sikret seg flertall. Benjamin Netanyahu kan fortsatt bli statsminister, selv om motstanderne hans samlet gjør det sterkt. Hva forteller resultatet om israelsk politikk etter krigene i Gaza og Iran? Og hvem kan egentlig samle de 61 representantene som trengs for å styre landet? Samtidig er det bare seks dager igjen til det amerikanske mellomvalget. Republikanerne kjemper for å beholde kontrollen over Kongressen, mens demokratene håper på politisk gjennombrudd i delstater de lenge har slitt med å vinne. Og i rettssalene møter Trump-administrasjonen motstand. I California har en føderal ankedomstol avvist justisdepartementets forsøk på å få satt til side tusenvis av stemmesedler. I Alaska fortsetter striden om to senatskandidater med nesten samme navn. Andre rettsavgjørelser reiser spørsmål om grensene for presidentens kontroll over føderale myndigheter. Det bringer oss tilbake til spørsmålet vi stilte Tonje Brenna i Supertirsdag: Bryr Trump seg egentlig om å vinne? For dersom politisk makt i stadig større grad kan utøves gjennom presidentordrer, institusjonell kontroll, penger og teknologi, hva betyr da et valgnederlag? Peter Thiel har lenge argumentert for at teknologi kan tilby en vei utenom tradisjonell politikk. Med kunstig intelligens har den tanken fått ny aktualitet. Samtidig bruker Elon Musk enorme summer på å hjelpe republikanerne, ikke minst i kampen om Texas. Kanskje forteller det oss at teknologien ennå ikke kan erstatte politikken. Og at valg fortsatt betyr mer enn noen av de mektigste menneskene i verden skulle ønske. En kortepisode om Israels politiske Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Supertirsdag ekstrasending siden Mette Fredriksen har rantet om at hennes nabolands ledere, Finland og Noreges Stub og Støre, har hatt en samtale med Putin. Kåre Aas splainer for Eriksen og Fredriksen hvorfor dette er bra, hvorfor det burde vært gjort tidligere, men at det selvsagt ikke skjeddee mot Ukraina sine ønsker eller interesser. Og ei heller at det var uønsket fra Europa øvrig. Tok også med litt humor på Troy Jacksons bekostning - altså Demokratenes senatskandidat i Maine. Fordi det var sjeldent moro gjennomgang av hva som er lov og ikke lov i familie og mellom familier. Lik og del go anbefal Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Bryr Trump seg om han taper? – med Tonje Brenna. Og hva betyr det at Trump gjør alle store politiske handlinger MOT også sine egne velgeres ønsker? Hva betyr det at han ikke hjelper sitt eget parti for amerikanerne? Og Norge. Ukraina. Og Nato? Syv dager før det amerikanske mellomvalget er Donald Trump på vei inn i et mulig stort politisk nederlag. Men bryr han seg egentlig? Og enda viktigere: Hvor mye betyr et valgnederlag dersom presidenten uansett har tenkt å fortsette å samle makt rundt seg selv? I denne Supertirsdag-episoden møter vi Tonje Brenna, parlamentarisk leder og nestleder i Arbeiderpartiet, til en samtale om det hun opplever som noen av vår tids mest presserende politiske spørsmål. Konsekvensene strekker seg langt utenfor USA – til norsk sikkerhetspolitikk, Ukraina, Midtøsten og hele den internasjonale ordenen. Vi begynner imidlertid med noe som gir grunn til optimisme. I Serbia har en studentdrevet protestbevegelse påført Aleksandar Vučićs maktapparat et historisk valgnederlag. I Brasil har Lula vunnet gjenvalg etter å ha snudd et vanskelig utgangspunkt til seier over Flávio Bolsonaro. To svært forskjellige land, men med en felles påminnelse: Selv sterke og etablerte maktstrukturer kan utfordres når folk organiserer seg nedenfra. Hva kan demokratier lære av dette? Og hva kan Arbeiderpartiet lære av ungdommelig engasjement, grasrotmobilisering og velgere som nekter å godta at utfallet allerede er bestemt? Så vender vi blikket mot USA. Demokratene mobiliserer kraftigere enn mange hadde ventet. I Texas vekker James Talarico ny interesse for et parti som lenge har drømt om å vinne delstaten. Barack Obama har returnert til valgkampen, blant annet med en nådeløs og ganske morsom beskrivelse av Trumps forkjærlighet for gull og overdådige interiører. Men bak valgkampens absurditeter ligger et langt mer alvorlig spørsmål. Hva skjer med den amerikanske maktfordelingen etter 3. november? Trump har i økende grad styrt gjennom presidentordrer og brukt mulighetene som ligger i presidentembetets juridiske fullmakter. Vi diskuterer presidentens immunitet, benådningsmakt, retten til å skjerme fortrolige samtaler og hvordan økonomisk makt, mediemakt og politisk makt kan forsterke hverandre. Kan Kongressen fortsatt sette grenser? Eller er deler av maktkonsentrasjonen allerede så omfattende at et valgnederlag ikke vil endre den politiske kursen vesentlig? For Norge er ikke dette en akademisk diskusjon. Tonje Brenna sitter i Stortingets utenriks- og forsvarskomité og har fulgt hvordan forholdet til USA har forandret seg. Vi spør hvordan norske politikere nå snakker om amerikanerne, hvordan krigen mot Iran påvirker den politiske situasjonen, og hva amerikanske veivalg kan bety for Ukraina og europeisk sikkerhet. Og så er det teknologigigantene. Kunstig intelligens, sosiale medier og en historisk konsentrasjon av penger og innflytelse utfordrer demokratienes evne til å sette egne spilleregler. Er det uunngåelig at politikken må bøye seg for teknologiselskapene? Eller er det nettopp nå muligheten finnes til å kreve at selskapene tar ansvar – og faktisk følger reglene? Vi avslutter med et håpefullt spørsmål om den neste generasjonen. For til tross for en oppvekst preget av skjermer, algoritmer og sosiale medier, ser vi unge mennesker mobilisere for demokrati, sannhet og politisk forandring. Kanskje er ikke demokratiets største problem at de unge har mistet troen på det. Kanskje er utfordringen at de voksne undervurderer dem. En Supertirsdag om Trumps makt, demokratiets motstandskraft og hvorfor det fortsatt finnes gode grunner til politisk optimisme. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Åtte dager til mellomvalget: Trump, drittpakker og kampen om spillereglene Mandag betyr en kortere utgave av Optimisten, Pessimisten og Realisten. Vi plukker opp det som har preget amerikansk politikk gjennom helgen, og ser på hvorfor nettopp disse hendelsene kan bli avgjørende for uka – og ukene – som ligger foran oss. Mindre om alt som har skjedd, mer om det som kommer til å bety noe. Denne mandagen er det åtte dager igjen til mellomvalget i USA. Demokratene ligger an til å vinne flertallet i Representantenes hus, men republikanerne har både penger, politiske kampanjevåpen og teknologiske muligheter som kan gjøre sluttspurten langt mer uforutsigbar enn meningsmålingene antyder. I Alaska har Trump satt justisdepartementet i sving. To senatskandidater med nesten identiske navn har utløst en rettslig konflikt om stemmeseddelen og godkjenningen av valgresultatet. Men saken handler om langt mer enn navneforvirring. Når presidenten selv ber justisdepartementet gripe inn i en valgprosess, reiser det grunnleggende spørsmål om maktfordeling, politisering av rettsapparatet og tilliten til amerikanske valg. Og selv om søksmålet skulle mislykkes, kan det allerede ha oppnådd noe politisk: tvil, forsinkelser og massiv gratis medieoppmerksomhet. I Maine har valgkampen tatt turen langt under beltestedet. En republikansk super-PAC har laget en countrylåt som angriper demokraten Troy Jackson for hans familieliv. Den republikanske senatoren Susan Collins har tatt avstand fra reklamen, men saken illustrerer hvor langt amerikanske valgkamporganisasjoner er villige til å gå. Hvorfor virker negativ reklame så godt? Hva skjer når politiske budskap treffer velgernes mest grunnleggende følelser og verdier? Og finnes det et punkt der drittpakkene blir så grove at de slår tilbake på avsenderen? Og så er det republikanernes kanskje viktigste strategiske fordel: penger, data og kunstig intelligens. Moderne valgkamper handler ikke bare om å overbevise flest mulig, men om å finne akkurat de velgerne som kan avgjøre de riktige valgkretsene. KI kan gjøre politisk kommunikasjon billigere, raskere og mer målrettet. Men hvor mye vet vi egentlig om effekten? Og kan teknologisk presisjon veie opp for en politisk motvind? Vi ser også på de siste valgprognosene, pengene rundt Trump-familien og den amerikanske presidentens vedvarende interesse for Nobels fredspris. Mandagens spørsmål er enkelt, men svaret er alt annet enn det: Hva skjedde i helgen som kan forandre utfallet av det amerikanske mellomvalget – og hva forteller det oss om hvordan makt utøves i dagens USA? En kort mandagsrunde med Optimisten, Pessimisten og Realisten. Om det som nettopp skjedde, og særlig om det vi bør følge med på nå. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

lå bølge eller blå tsunami? Når Republikanerne må bruke tid og ressurser på å forsvare Mississippi, hva forteller det om det amerikanske mellomvalget? Er Demokratene på vei mot en vanlig midtveisframgang – eller kan valgkartet bli langt bredere enn partiene hadde forestilt seg? Vi begynner med mellomvalget, der det nå handler om mer enn de mest omtalte vippestatene. Trumps popularitet, misnøyen med levekostnadene og kampen om uavhengige velgere danner bakteppet. Men det interessante er hvordan dette slår ut i konkrete delstater og valgkretser. Mississippi er et særlig godt eksempel. Når et tradisjonelt republikansk område trekkes inn i diskusjonen om konkurranseutsatte valg, må vi spørre hva som faktisk ligger bak: meningsmålinger, kandidater, mobilisering eller en bredere nasjonal utvikling? Og vi må skille mellom et valg som er blitt tettere, og et valg som faktisk har skiftet karakter. Blå bølge eller blå tsunami? Så går vi til Oslo. Etter møtene mellom Zelenskyj, Støre, Stubb og amerikanske utsendinger er tiden inne for å skille diplomatiets resultater fra de store ordene om dem. Kåre oppsummerer Oslo-prosessen. Hva forsøkte partene å oppnå? Hva kom de videre med? Og hvor mye av det som ble presentert som et mulig diplomatisk gjennombrudd, var egentlig samordning av posisjoner før nye og vanskeligere samtaler? Vi diskuterer hva Norge og Finland kan bidra med, hvorfor Ukrainas egen forhandlingsposisjon er avgjørende, og hvilke begrensninger både Trump og Putin møter når de forsøker å påvirke krigens videre utvikling. Så til den tredje hovedsaken: Dirty politics. I Ohio har Vivek Ramaswamy bidratt til en valgkamp som reiser spørsmål om hvor grensen går mellom aggressiv politisk retorikk og overtramp. Vi ser også på andre eksempler på hvordan personangrep, insinuasjoner og politisk iscenesettelse preger den siste fasen før valget. Hvor mye av dette er uttrykk for en ny politisk kultur – og hvor mye er gammel valgkamptaktikk i nye kanaler? Til slutt: Tre saker i må eller moro. Først Katie Zacharia, Trumps nye pressesekretær. Hva forteller hennes opptredener om Det hvite hus' kommunikasjon, og kan måten administrasjonen møter kritiske spørsmål på få politiske konsekvenser så tett opp mot valget? Deretter Abdul El-Sayed. Hvorfor skaper han så sterke positive reaksjoner hos deler av publikum? Og hvordan virker personlig appell når politikken ellers er preget av konflikt og mistillit? Og til slutt Donald Trumps kommentarer om menn, tiltrekning og romantikk. Fra utsagn om å ville date noens datter til å ha «forelsket seg» i Kim Jong-un: Er dette bare Trumps velkjente humor, en bevisst provokasjon eller en politisk kommunikasjonsform der grenseløshet er en del av poenget? Vi undersøker hva som faktisk er sagt, hvordan utsagnene er blitt mottatt, og hvorfor en kommentar som ville skapt problemer for én politiker, kan fungere annerledes for en annen. Fra Mississippi til Oslo, Ohio og Det hvite hus: En episode om politisk makt, diplomatiets grenser og retorikken som former valgkampen. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Hva skjedde egentlig i Oslo? Knut er klar for å sette skapet på plass og hvem som kom best ut av dette. Hvem kom godt ut, og hvem forsto ikke hva som egentlig skjedde. Trump, Putin og illusjonene om et nytt Jalta Hva skjedde egentlig under Ukraina-samtalene i Oslo? Og hvorfor kan svaret være et ganske annet enn det man fikk inntrykk av gjennom de store overskriftene? I Torsdagsoptimisten har vi med oss Knut Hauge, tidligere norsk ambassadør til NATO og Russland. Han følger krigen og diplomatiet tett, ikke bare gjennom vestlige medier, men også gjennom russiske og ukrainske nyhetskanaler, kommentatorer og andre åpne kilder. Vi har bedt ham gjøre opp status. Hva forsøkte Volodymyr Zelenskyj, Jonas Gahr Støre og Alexander Stubb å oppnå i Oslo? Hvilke forventninger var realistiske? Og hvilke forestillinger om stormaktsdiplomati bør vi være særlig skeptiske til? For i debatten om Ukraina dukker det stadig opp en gammel idé: at verdens mektigste ledere kan møtes, tegne nye linjer på kartet og bestemme mindre staters framtid. Et nytt Jalta. Men verden er ikke 1945. Ukraina er ikke en passiv brikke på et stormaktskart. Europa har egne interesser og virkemidler. Og selv en amerikansk president har ikke ubegrenset makt til å bestemme hva andre land skal gjøre. Knut utfordrer forestillingen om at Trump alene kan diktere Ukrainas framtid, eller at Putin automatisk har vetorett over hvordan USA skal forholde seg til Kyiv. Vi diskuterer også hva han mener var det egentlige formålet med møtet i Oslo. Kanskje handlet det mindre om å frambringe et dramatisk diplomatisk gjennombrudd, og mer om å samordne posisjoner, styrke forbindelser og påvirke de beslutningene som skal tas videre. Det er mindre spektakulært. Men det kan være viktigere. Så flytter vi blikket til amerikansk politikk. Hva skjer med Trumps handlekraft etter mellomvalget? Og hvorfor må vi skille mellom Donald Trumps politiske styrke og USAs samlede makt? Det amerikanske politiske systemet består av flere maktsentre. Kongressen, forsvarsindustrien, utenrikspolitiske institusjoner, allierte og framtidige presidentkandidater har interesser som ikke nødvendigvis sammenfaller med presidentens. Valget i 2028 nærmer seg også gradvis som en politisk realitet. Aktører i begge partier må tenke lenger fram enn den sittende presidentens neste utspill. Og økonomien spiller en rolle. Samarbeidet med europeiske allierte og Ukraina handler ikke bare om idealer og sikkerhet. Det omfatter også produksjon, teknologi, forsyningskjeder og store forsvarskontrakter. Betyr det at amerikansk Ukraina-politikk kan utvikle seg i retninger Trump selv ikke fullt ut kontrollerer? Og hvilke muligheter gir dette Ukraina og Europa? Til slutt skifter vi tone. Har Knut lest Epsteins norske nettverk? Og hva tenker en tidligere Moskva-ambassadør om spekulasjonene om at Jeffrey Epstein kan ha arbeidet for russisk etterretning? Det er en anledning til å snakke om forskjellen mellom etterretningsfaglig analyse og en konspirasjonsteori som høres fristende ut fordi den binder mange mystiske tråder sammen. Knut har også noen innvendinger mot agenthypotesen som er verdt å høre. En Torsdagsoptimist om diplomatiets virkelighet, stormaktenes begrensninger – og hvorfor det fortsatt finnes handlingsrom for Ukraina og Europa. Optimisten, Pessimisten og Realisten. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Norge og Finland møter Ukrainas president før samtalene går videre med Kushner og Witkoff. Hvorfor samles Volodymyr Zelenskyj, Jonas Gahr Støre og Alexander Stubb i Oslo – akkurat nå? Og hva kan et møte mellom Ukraina, Norge og Finland bety for forsøket på å finne en vei ut av krigen? I denne Supertirsdag-episoden følger vi diplomatiet på norsk jord. Zelenskyj skal etter planen møte de to nordiske statslederne før samtalene føres videre med amerikanske representanter, blant dem Jared Kushner og Steve Witkoff. Det reiser et interessant spørsmål: Hva kan Støre og Stubb tilby som ikke andre europeiske ledere kan? Norge har vært en betydelig bidragsyter til Ukrainas forsvar og sivile motstandskraft. Landet har også lang erfaring med diplomati og internasjonale forhandlingsprosesser. Finland bringer noe annet til bordet: direkte erfaring med Russland som nabo, en omfattende sikkerhetspolitisk omstilling og et NATO-medlemskap som har forandret den nordlige delen av Europas strategiske kart. Og Alexander Stubb har utviklet en direkte kontakt med Donald Trump. Men betyr det at de to nordiske lederne kan påvirke USAs Ukraina-politikk? Vi undersøker hvordan møtet kom i stand, hva vi vet om initiativet, og hvilke diplomatiske relasjoner som kan forklare at nettopp Oslo er valgt som møteplass. Vi ser også på Zelenskyjs forhold til Støre og Stubb. For Ukraina handler dette om langt mer enn gode personlige forbindelser. Zelenskyj må sikre fortsatt militær og økonomisk støtte, opprettholde europeisk samhold og samtidig forholde seg til en amerikansk administrasjon med egne prioriteringer for hvordan krigen skal avsluttes. Hva er egentlig målet med samtalene? Hva er fallgruber og suksess - og hva er trinnene etter dette? Og hvilke spørsmål må avklares før diplomatiske møter kan bli til en holdbar avtale? Ukrainas suverenitet. Territorium. Sikkerhetsgarantier. Sanksjoner. Kontroll med eventuelle brudd på en våpenhvile. Vi diskuterer også fallgruvene. Og vil si dette var en tirsdag i optimistenes tegn isten, Pessimisten og Realisten. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Mandagsoptimisten: Trumps Putin-pivot Har Donald Trump begynt å endre kurs overfor Vladimir Putin? Og hvis han har det: Hva har fått ham til å bevege seg? I denne Mandagsoptimisten ser vi nærmere på den amerikanske presidentens forhold til Russland og Ukraina – og på hvorfor Volodymyr Zelenskyj kan stå sterkere enn mange har antatt. For Ukrainas president har et vanskelig diplomatisk utgangspunkt. Landet hans er avhengig av vestlig støtte, samtidig som han må overbevise Trump om at Ukraina ikke bare er en mottaker av amerikansk hjelp, men en aktør som kan påvirke krigens videre utvikling. Ukrainske angrep mot russisk energiinfrastruktur, militær motstandskraft og diplomatisk arbeid med europeiske allierte inngår i dette bildet. Men hva betyr en mulig amerikansk kursendring i praksis? Vi diskuterer konsekvensene for europeisk sikkerhet, NATO og forholdet mellom Washington og Moskva. Kan Europa stole på at en hardere amerikansk linje varer? Og hvordan bør alliansen forholde seg til en president som kan skifte retorikk raskere enn institusjonene rundt ham skifter politikk? Så er det mellomvalget. Trumps Russland-politikk er ikke bare utenrikspolitikk. Den kan også bli et spørsmål om tillit, politisk dømmekraft og presidentens forhold til velgere som er skeptiske til Putin. Vi spør om Ukraina kan bli en politisk belastning for Republikanerne – eller om en president som framstår mer handlekraftig, kan snu saken til sin fordel. Og hvor passer Elon Musk inn? Musk har økonomiske, teknologiske og politiske interesser som gjør ham relevant både for amerikansk politikk og for diskusjonen om Ukrainas avhengighet av privat kontrollert infrastruktur. Men hans faktiske rolle må skilles fra spekulasjoner om hvor stor innflytelse han har på presidentens beslutninger. Vi tar også en kort tur til Israel, der Benjamin Netanyahu nærmer seg et valg preget av sikkerhet, krigens konsekvenser og spørsmålet om ansvar. Til slutt tre saker på den mørkere siden av ukas må-eller-moro: En konflikt om rundt 20 000 velgerregistreringer i California og trusler om rettslige konsekvenser. Nye alvorlige spørsmål knyttet til Omar-saken. Og Alex Gibneys arbeid med TikTok – en inngang til hvordan teknologi, oppmerksomhet og politisk påvirkning henger sammen. Optimisme denne mandagen? Kanskje ikke fordi verdens ledere plutselig er blitt mer forutsigbare. Men fordi Ukraina fortsatt viser at et land som kjemper for sin egen overlevelse, også kan påvirke stormaktenes kalkyler. Optimisten, Pessimisten og Realisten. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Epsteins norske nettverk: Makten, pengene, journalistene. Hvordan kunne Jeffrey Epstein, en dømt seksualforbryter med et omfattende nettverk av mektige forbindelser, opprettholde relasjoner til sentrale personer i norsk offentlighet? Og hva skjer når journalister begynner å undersøke forbindelsene – og ikke gir seg? I denne episoden møter vi journalistene Tore Gjerstad og Gard Oterholm, forfatterne av Epsteins norske nettverk – og løgnene som skjulte det. De har brukt mer enn sju år på å undersøke norske forbindelser til Epstein, særlig forholdet mellom den amerikanske finansmannen og den tidligere diplomaten og fredsmegleren Terje Rød-Larsen. Det begynte som journalistisk graving. Etter hvert vokste det fram en thrillerhistorie som berører diplomati, internasjonale organisasjoner, politisk makt, økonomiske interesser og mennesker med posisjoner helt øverst i samfunnet. Men dette er også en morsom og lærerik bok om hvordan journalistikk blir til - og hvordan du kan være så journalistisk krevende og dyktig i jakt på sannhet - uten å begå etiske overtramp. I samtalen forsøker Gjermund å få fram det enormt leseverdige i boka - uten å be forfatterne gjenfortelle bokens hovedinnsikter. For den bør leses. Og om noen år bør den filnes. Når forsto Gjerstad og Oterholm at de satt med en historie som kunne bli langt større enn de først hadde forestilt seg? Hva var vanskeligst å dokumentere? Hvordan arbeidet de med kilder, motstridende forklaringer og mennesker som ikke ønsket å svare? Vi snakker om deres journalistiske og litterære forbilder, om Woodward og Bernstein, og om forskjellen mellom å avsløre en sak i avisen og å fortelle hele historien i bokform. For Epsteins norske nettverk handler ikke bare om hvem som kjente hvem. Den handler om hva forbindelsene ble brukt til, hvilke fordeler og muligheter de kunne gi, og hvordan mektige personer og institusjoner håndterte kunnskap, varsler og kritiske spørsmål. Terje Rød-Larsen står sentralt. Men boken berører også andre norske navn og miljøer, blant dem Thorbjørn Jagland, Børge Brende, Mona Juul og Utenriksdepartementet. Hva skiller ordinært diplomatisk nettverksarbeid fra forbindelser som blir etisk uforsvarlige? Når er en beslutning uttrykk for dårlig dømmekraft, og når blir det spørsmål om et dypt personlig og alvorlig ansvar? Vi diskuterer også hvordan forfatterne har arbeidet med å gradere kritikken. Det er vesentlig forskjell på å ha møtt Epstein, å ha opprettholdt kontakt etter at overgrepene var kjent, å ha mottatt økonomiske fordeler og å ha begått mulige lovbrudd. Og midt i fortellingen må vi ikke miste det viktigste av syne: Epstein begikk alvorlige seksuelle overgrep. Bak navnene, institusjonene og de oppsiktsvekkende forbindelsene finnes mennesker som ble utsatt for handlinger med store og langvarige konsekvenser. Gjermund maser også om forfatternes filmatiske og litterære referanser og blir lykkelig over at de har de til gangs! Til slutt vender vi tilbake til journalistikken. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Tre uker igjen. Og velgerne er juryen. Først skal vi til Hellas. USAs ambassadør Kimberly Guilfoyle har skapt oppmerksomhet med sin måte å introdusere og iscenesette den nye pressesekretæren på. Det er et lite øyeblikk fra Trumps politiske univers – men også et eksempel på hvordan personlige forbindelser, lojalitet og offentlig kommunikasjon flettes sammen. Så til en boklansering som ligger langt nærmere Norge. Journalistene Tore Gjerstad og Gard har arbeidet med en bok om Jeffrey Epsteins norske forbindelser. Vi ser på hva boken undersøker, hvorfor nettverket rundt Epstein fortsatt er relevant, og hvilke spørsmål den reiser om makt, tilgang og ansvar. Det er viktig å skille dokumenterte forbindelser fra påstander om medvirkning til overgrep. Å ha møtt eller hatt kontakt med Epstein er ikke i seg selv bevis for straffbare handlinger. Så til hovedsaken. Tre uker før det amerikanske mellomvalget er det mye som peker mot et krevende politisk landskap for Donald Trump og Republikanerne. Inflasjonen har steget til 3,7 prosent. Levekostnader og økonomisk usikkerhet er igjen sentrale temaer for velgerne. Samtidig møter presidenten kritikk for sin håndtering av Russland og Ukraina, og det amerikanske justisdepartementet har åpnet en ny konflikt med California om velgerregistreringer. Men hva betyr alt dette for selve valget? Nye prognosemodeller viser betydelige muligheter for endringer i Kongressen. Nate Silvers modell oppgis nå å gi Demokratene 74,4 prosent sjanse for å vinne Senatet og 93,4 prosent for Representantenes hus. Slike tall er ikke målinger og heller ikke garantier. De er modellberegninger som bygger på antakelser om meningsmålinger, historiske mønstre og usikkerhet. I Texas er senatskampen fortsatt tett, med en modellert demokratisk ledelse på knappe tre prosentpoeng. Samtidig peker guvernørvalgene mot en mulig forskyvning av politisk kontroll i flere store delstater. Og det er kanskje her vi finner den viktigste historien. Hva er det velgerne egentlig reagerer på? CNNs Harry Enten har trukket fram flere indikatorer som belyser utfordringene for Republikanerne: Trumps popularitet blant unge, latinamerikanske, svarte og uavhengige velgere; misnøyen med økonomien; utviklingen i den nasjonale kongressmålingen; og forskjellene mellom MAGA-velgere og andre republikanere. Men misnøye med presidenten er ikke automatisk entusiasme for Demokratene. En ny AP-måling viser at mange amerikanere ønsker betydelige politiske endringer, samtidig som tilliten til begge partiene er begrenset. Dermed blir spørsmålet ikke bare hvor mange som er misfornøyde. Det blir hvem som møter opp – og hvem som klarer å gjøre misnøyen til en konkret politisk beslutning. Og da kommer vi til Jon Ossoff. Den demokratiske senatoren fra Georgia har utviklet en retorisk stil som er verdt å studere nærmere. I taler og debatter bygger han opp argumentasjonen som et rettsdrama: Han presenterer en påstand, legger fram dokumentasjon, stiller spørsmål og forsøker å gjøre motstanderens svar til en del av bevisførselen. Velgerne får rollen som jury. Det er en annen form for politisk dramaturgi enn bare å rope høyere, levere flere slagord eller satse på at ett videoklipp skal gå viralt. Vi ser på hvordan Ossoff bruker tempo, pauser, presisjon og gjentakelse – og hvorfor metoden kan fungere særlig godt i en valgkamp der mange velgere allerede er frustrerte, men ikke nødvendigvis har bestemt seg for hvem de stoler på. Kan Demokratene vinne på å behandle valgkampen som en sak som skal bevises, heller enn en kamp om hvem som er mest indignert? Og kan Republikanerne svare med noe mer enn penger og lojalitet til Trump? Tre uker igjen. Målingene beveger seg. Men velgerne har ennå ikke avsagt dommen. Optimisten, Pessimisten og Realisten. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

rump og Putin: Strategi eller fascinasjon? Hva er rasjonelt – og hva er impulsivt – i Donald Trumps forhold til Vladimir Putin? Det er spørsmålet vi forsøker å forstå i dag. For bak de siste rundene med diplomati, trusler og forhandlinger om Ukraina finnes en historie som strekker seg langt tilbake før Trumps andre presidentperiode. Trump har i flere tiår vist interesse for Russland, russiske maktpersoner og mulighetene for store økonomiske avtaler. Men personlig interesse er ikke det samme som en sammenhengende utenrikspolitisk strategi. Så hvordan skiller vi dem? Vi ser nærmere på rollen til Kirill Dmitriev, lederen for Russlands statlige investeringsfond og en sentral økonomisk utsending for Kreml. Han har arbeidet med kontakter mot amerikanske aktører over flere år og inngår nå i et diplomatisk landskap der Steve Witkoff og Jared Kushner spiller viktige roller. Det interessante er hvordan økonomi og sikkerhetspolitikk flettes sammen. Russland har forsøkt å framheve mulighetene for framtidige investeringer, energisamarbeid og økonomiske avtaler med USA. Men hvilke av disse mulighetene er reelle? Hvilke kan være diplomatiske lokkemidler? Og hvor går grensen mellom en forhandling som tjener amerikanske interesser, og en som svekker presset på Russland uten å skape fred i Ukraina? Vi undersøker også energikrigens betydning. Ukrainas angrep på russiske raffinerier og energiinfrastruktur handler ikke bare om å ødelegge produksjonskapasitet. De kan også ramme inntekter, logistikk og økonomiske interesser som er viktige for Kremls evne til å fortsette krigen. Samtidig har høyere oljepriser gitt Russland et økonomisk pusterom. Dermed oppstår et paradoks: USA kan ønske å presse Putin til forhandlingsbordet, samtidig som utviklingen i energimarkedene og enkelte diplomatiske initiativer kan redusere effekten av presset. Og Zelenskyj? Den ukrainske presidenten må føre krig, forhandle med allierte og overbevise Trump om at Ukraina ikke bare trenger støtte, men også har virkemidler som kan endre Russlands kalkyle. Vi spør hvor langt den amerikanske presidentens makt egentlig rekker. Trump kan legge betydelig press på både Russland og Ukraina. Men han kan ikke alene bestemme hvilke tap de to landene vil akseptere, eller hvilke sikkerhetsgarantier som gjør en fredsavtale holdbar. Så til Israel. Benjamin Netanyahu står foran et politisk oppgjør der sikkerhet, ansvar og krigens konsekvenser blir sentrale spørsmål. Samtidig spiller Jared Kushner fortsatt en rolle i amerikansk Midtøsten-politikk. Kushner har en langvarig personlig og familiær forbindelse til Netanyahu, men også erfaring fra Abraham-avtalene og tidligere diplomatiske initiativer. Hva betyr slike relasjoner når diplomati foregår i skjæringspunktet mellom statsinteresser, personlig tillit og politisk overlevelse? Og hvordan kan de påvirke USAs tilnærming til Israel i en periode der Netanyahu også må forholde seg til israelske velgere? I del to vender vi blikket mot det amerikanske mellomvalget. Demokraten Jon Ossoff har utviklet en valgkampstil som minner mer om et rettsdrama enn en tradisjonell politisk tale. Han legger fram påstander, bygger en argumentasjonsrekke og forsøker å stille Trump og Republikanerne til ansvar foran velgerne – nesten som om publikum var en jury. Kan denne metoden fungere bedre enn den vanlige politiske retorikken? Før hovedsakene blir det også tid til ukas må-eller-moro. Vi ser på en oppsiktsvekkende skikkelse i Trumps kommunikasjonsapparat, diskusjonen om Federal Reserve og nye inflasjonstall – og spør hva som faktisk kan få den amerikanske sentralbanken til å endre renten. Og vi tar en alvorlig avstikker til Polen, der påstander om hybride påvirkningsoperasjoner og skoleskytinger reiser spørsmål om hvordan frykt og desinformasjon kan brukes for å destabilisere samfunn. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Trumps Russlandproblem. Og milliardærenes penger. Fire uker før det amerikanske mellomvalget er det ikke lenger bare Representantenes hus som vekker oppsikt. Også kampen om Senatet har fått et langt bredere geografisk kart enn mange ventet. I Maine utfordrer demokraten Troy Jackson den republikanske senatoren Susan Collins. I Nebraska er den uavhengige kandidaten Dan Osborn med på å gjøre et tidligere komfortabelt republikansk landskap mer interessant. Og i Kansas og Texas viser nye valgmodeller en konkurranse som ser svært annerledes ut enn delstatenes presidentvalg i 2024. Det er nettopp kontrasten vi skal undersøke. Trump vant Nebraska med over 20 prosentpoeng, Kansas med 16 og Texas med nær 14 i 2024. Nå viser FLIPR-modellen langt mindre republikanske marginer i senatsvalgene – og i Texas til og med en modellert demokratisk ledelse. Men en prognose er ikke et valgresultat. Og forskjellen mellom presidentvalg og senatsvalg kan være betydelig. I Minnesota minner en ny måling oss dessuten om hvor lite som er avgjort. Demokraten Peggy Flanagan møter republikaneren Michele Tafoya, tidligere sportsreporter for NBC, i en konkurranse der kandidatene har svært forskjellige bakgrunner og velgerappeller. Så til dagens hovedsak. Donald Trump har et Russlandproblem. Ikke bare i forholdet til Vladimir Putin og krigen i Ukraina. Han har også et problem med den amerikanske opinionen. Pew Research har målt betydelig skepsis til Russland og til presidentens håndtering av krigen. I mars svarte 66 prosent at de hadde liten eller ingen tillit til Trumps beslutninger om Russland–Ukraina-krigen. Bare 32 prosent uttrykte tillit. Det mest interessante er utviklingen blant Republikanerne. Også der har tilliten til Trumps håndtering falt, samtidig som flere beskriver Russland som en fiende av USA. Det betyr ikke at republikanske velgere plutselig har blitt enige med Demokratene om Ukraina. Men det viser en mulig spenning mellom Trumps personlige diplomatiske tilnærming til Putin og holdningene til Russland i hans eget parti. Hva betyr dette for amerikansk utenrikspolitikk – og for valgkampen? Vi ser også mot Warszawa, der europeisk sikkerhet og Russlands krig mot Ukraina setter rammen for en stadig vanskeligere transatlantisk diskusjon. Og så er det fredsprisen. Trump har gjort sin egen fortjeneste av Nobels fredspris til en del av sin politiske fortelling. Men hva skjer når presidentens ønske om internasjonal anerkjennelse møter den langt vanskeligere virkeligheten i forhandlingene med Russland? Vi tar diskusjonen videre med Janne Haaland Matlarys perspektiver på fredsprisen, diplomati og europeisk sikkerhet. Så til pengene. 366 millioner dollar. Elon Musk og hans politiske engasjement er blitt et av de tydeligste eksemplene på hvordan ekstrem privat rikdom kan omsettes til politisk innflytelse i USA. Men forholdet mellom milliardærer og politisk makt handler ikke nødvendigvis bare om å få gjennomslag for egne ideer. Det kan også handle om å beskytte eksisterende interesser, sikre tilgang og redusere risikoen for å havne på feil side av en mektig administrasjon. Som den brutale formuleringen lyder: Vi har ikke lenger «fuck-you money». Vi har «don't-hurt-me money». Vi diskuterer hva denne endringen sier om forholdet mellom kapital og politisk makt. Og Texas gir oss en påminnelse om en annen ressurs som brukes i moderne valgkamper: desinformasjon. En viral historie hevdet at den demokratiske senatskandidaten James Talarico hadde vært innlagt ved en institusjon i Ohio. Associated Press undersøkte påstanden og fant dokumentasjon som motsa den. Når et valg blir tett, kan også usanne historier bli politiske våpen. Pluss ukas må-eller-moro: fengselsflytting, Florida og Nixon, en ransaking knyttet til Omar – og inntrykk fra sikkerhetsdiskusjonene i Warszawa. Optimisten, Pessimisten og Realisten. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Årets fredspris går til den sørafrikanske juristen Navi Pillay, som har brukt et langt liv på å bekjempe apartheid, forsvare menneskerettighetene og gjøre det mulig å straffeforfølge krigsforbrytelser og folkemord. En klok og modig pris – og kanskje en av de tydeligste markeringene på lenge av at internasjonal rett fortsatt betyr noe. Kontrasten til Washington kunne knapt vært større. Donald Trump inngår en dieselavtale med Vladimir Putin som kan gi Russland nye inntekter midt under krigen mot Ukraina. Volodymyr Zelenskyj reagerer kraftig, mens Trump-administrasjonen samtidig trapper opp konflikten med Den internasjonale straffedomstolen i Haag. Og så til amerikansk innenrikspolitikk: Dyrtiden tærer på velgerne, mellomvalget nærmer seg, og frustrasjonen begynner å ligne noe mer enn vanlig misnøye. Som en Texas-strateg uttrykker det: Velgermasser er aldri monolittiske – bortsett fra i år, da de er monolittisk forbannet. I vår faste spalte «Må eller moro å vite» ser vi også på den fortsatte striden om sentralbankmedlem Lisa Cook og nye ansikter i Trumps kommunikasjonsapparat. En episode om rettferdighet, realpolitikk og en amerikansk president som stadig utfordrer grensene for begge deler. Lik og del og spre det optimistiske budskap Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Fredsprisen, Shakespeare og det greske dramaet. Hva er det med makt som gjør at selv de mektigste menneskene kan bli besatt av å få noe de ikke kan kommandere seg til? Vi begynner i Oslo. Nobels fredspris er en av verdens mest ettertraktede internasjonale utmerkelser. For Donald Trump har den også blitt et symbol på anerkjennelse han mener å fortjene. Men fredsprisen er ikke bare en medalje. Den er et diplomatisk instrument, et uttrykk for moralsk autoritet og en pris som gjennom historien har skapt både håp, raseri og betydelig politisk strid. Hva betyr den for internasjonalt diplomati? Og hva forteller Trumps forhold til fredsprisen om forskjellen mellom å ha makt og å bli anerkjent for hvordan man bruker den? Så flytter vi oss fra Oslo til Hellas. Her begynner det shakespearske dramaet. Marco Rubio er en av de sentrale skikkelsene i Trumps utenrikspolitiske apparat. Hans opptreden i Hellas reiser spørsmål om lojalitet, posisjonering og forholdet mellom personlig ambisjon og presidentens makt. Men vi må skille mellom det Rubio faktisk har sagt og gjort, og tolkningene av hva det betyr for maktforholdene i Washington. For Shakespeare lærte oss at det mest interessante dramaet sjelden bare handler om kongen. Det handler også om dem som står nær tronen. Og så blir dramaet gresk. Helt bokstavelig. Kimberly Guilfoyle, tidligere Fox News-profil, Trump-alliert og tidligere forlovede til Donald Trump jr., er USAs ambassadør til Hellas. Utnevnelsen er en inngang til et større spørsmål: Hvor går grensen mellom politisk tillit, personlige forbindelser og favorisering? Det er ikke i seg selv korrupsjon å utnevne en politisk støttespiller til ambassadør. Amerikanske presidenter fra begge partier har gjort det i generasjoner. Men når presidentens familie, nære nettverk, økonomiske interesser og offentlige embeter veves stadig tettere sammen, blir det desto viktigere å undersøke hvilke beslutninger som tas, hvem som tjener på dem, og hvilke kontrollmekanismer som finnes. Og amerikanerne er opptatt av dette. Meningsmålinger viser betydelig mistillit til hvordan politisk makt brukes. Det avgjørende spørsmålet før mellomvalget er likevel ikke bare hvor mange som mistenker korrupsjon. Det er hvor mange som lar mistanken avgjøre stemmen sin. Før alt dette må vi også innom noen av ukas merkelige amerikanske nyheter. Trump Accounts: Statlig tilrettelagte investeringskontoer for barn, der private innskudd og familiens økonomiske ressurser kan få stor betydning for hvor mye pengene vokser. Er dette en ny vei til økonomisk trygghet, eller et system som kan forsterke forskjellene mellom barn? USAs statsgjeld nærmer seg svimlende nivåer, og rentekostnadene har blitt en av de største postene i det føderale budsjettet. Hva betyr det for en stormakt når det koster mer å betjene gammel gjeld enn å finansiere store deler av dagens sikkerhetspolitikk? Og hva skjer dersom høyesterettsdommer Samuel Alito skulle velge å gå av i 2027? Et eventuelt ledig sete kan gi Trump muligheten til å påvirke USAs høyesterett i flere tiår framover. Fra fredsprisen til Høyesterett. Fra Shakespeare til Athen. En episode om maktens belønninger, dens fristelser – og hvorfor kampen om hvordan makt brukes ofte er viktigere enn kampen om hvem som har den. Optimisten, Pessimisten og Realisten. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Tre år siden 7. oktober. Tre år siden Hamas' terrorangrep mot Israel, der rundt 1.200 mennesker ble drept og 251 tatt som gisler. Angrepet utløste Gaza-krigen, forandret Midtøsten – og etterlot Israel med et spørsmål landet fortsatt ikke har gjort politisk opp med: Hvordan kunne det skje? Nå nærmer Israel seg valg. Så hva slags valg blir dette egentlig? Er det først og fremst et valg om Benjamin Netanyahu – eller er det fortsatt et valg om 7. oktober? For de to spørsmålene er ikke nødvendigvis det samme. Netanyahu har forsøkt å gjøre sikkerhet, militær styrke og Israels fiender til sentrale deler av sin politiske fortelling. Men 7. oktober handler også om ansvar. Om etterretningen som sviktet. Om militæret. Om det politiske lederskapet. Og om en regjering som satt ved makten da den alvorligste sikkerhetskatastrofen i Israels historie inntraff. Hvor sterkt preger dette velgerne tre år senere? Søker israelerne kontinuitet og hard sikkerhetspolitikk – eller et oppgjør med dem som hadde ansvaret da sikkerheten sviktet? Så til Ukraina. For krigen har igjen flyttet seg. Russiske myndigheter sa 6. oktober at Ukraina gjennomførte et av krigens største droneangrep, med 650 droner over Russland. Ifølge russiske opplysninger ble 185 skutt ned over Moskva-regionen. To mennesker ble drept, flere ble skadet, flytrafikken ble rammet – og russiske militærbloggere rapporterte at en stor drivstoffterminal ble truffet. (reuters.com) Det interessante er ikke bare antallet droner. Det er strategien. Ukraina forsøker systematisk å gjøre krigen dyrere inne i Russland: raffinerier, energiinfrastruktur, logistikk og andre deler av systemet som finansierer og understøtter Putins krigføring. Kyiv hevder at angrepene har rammet opptil 51 prosent av Russlands raffinerikapasitet. Det tallet er ikke uavhengig bekreftet, og «rammet» betyr heller ikke nødvendigvis permanent satt ut av drift. Men uavhengige analyser har dokumentert betydelig produksjonstap og press på det russiske drivstoffmarkedet. Dermed kommer spørsmålet for Washington: Hva gjør dette med Trumps forsøk på å håndtere Putin? Zelenskyj snakker stadig tydeligere et språk Trump kjenner: resultater, press og kostnader. Underteksten kan være enkel: Ukraina er ikke bare landet som trenger amerikansk hjelp. Ukraina kan også påføre Russland reell økonomisk og militær smerte. Hvis Putin ikke vil forhandle på akseptable vilkår, kan kostnaden økes. Så til USA – og mellomvalget. Donald Trump har begynt å gjøre noen bemerkelsesverdige helomvendinger. Planen om $5.000-sjekker til amerikanerne – finansiert av tollinntekter – blir det ikke noe av nå. Trump sier ideen eventuelt får vente til etter mellomvalget. Og så: poststemmer. Trump har i årevis gjort mail-in voting til en hovedskurk i fortellingen om amerikanske valg. Nå sier han at Republikanerne må bruke systemet – og stemme tidlig og per post der det er mulig. Det er ikke nødvendigvis et ideologisk skifte. Det kan være en erkjennelse av valgmatematikk: Hvis motstanderne bruker en lovlig stemmemetode i stort omfang, er det risikabelt å fortelle egne velgere at de bør la være. Samtidig fortsetter valgkartet å bevege seg. Og Cornell-saken vi snakket om sist, kan utvikle seg til noe mer enn en campusskandale. Dersom saken kobles til en bredere mobilisering blant kvinnelige velgere rundt seksuelle overgrep, ansvar og makt, kan den bli en egen strøm inne i et valgmiljø som allerede har beveget seg i demokratisk retning. Men fire uker er lenge i amerikansk politikk. Derfor er kanskje ukas viktigste observasjon ikke hvem som leder i én måling. Det er hvem som begynner å forandre adferd. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Kan Cornell-saken bli MeToo – the sequel? Ane Holme er tilbake og vi snakker om hva den kvinnen, de fleste kvinner og de fleste menn er opptatt av i mellomvalget. Men først litt kjærlighet. Jimmy Kimmel har hatt en ganske bemerkelsesverdig uke. Zohran Mamdani har vært innom og snakket om New York-politikk på en måte som inkluderer både hull i asfalten og Parents Night Out. Og så dukket Robert De Niro opp med balltre. De Niro spilte FCC-sjef Brendan Carr – USAs mektige kringkastingsregulator – i en satire over myndighetenes konflikt med Kimmel. Med andre ord: litt The Untouchables, litt Taxi Driver og ganske mye amerikansk politikk anno 2026. Så til saken som kan vise seg å få langt større betydning de siste ukene før mellomvalget. Cornell. En tidligere Cornell-student, anonymisert som Jane Doe, anklager syv medlemmer av Chi Phi-brorskapet for å ha dopet og voldtatt henne i 2024. De anklagede bestrider sentrale deler av fremstillingen, og den lokale påtalemyndigheten valgte opprinnelig ikke å reise straffesak. Men saken har eksplodert på nytt. Søksmålet inneholder meldinger fra en gruppechat med 57 medlemmer. Cornell gjennomførte selv disiplinærsaker: to av de anklagede ble utvist, andre fikk ulike sanksjoner. Og etter ny gransking av hvordan saken opprinnelig ble håndtert, er etterforskningen gjenåpnet og New Yorks guvernør Kathy Hochul har utnevnt statsadvokat Letitia James til særanklager. Så hvorfor treffer akkurat denne saken så voldsomt? Den inneholder nesten alle ingrediensene som gjorde MeToo til noe større enn enkeltsaker: eliteinstitusjoner, privilegerte unge menn, en kvinne som sier systemet sviktet henne, seksuell makt – og digitale spor som gjør det mulig for offentligheten å se deler av kulturen rundt hendelsene. Men 2026 er ikke 2017. USA er blitt mer polarisert. Kjønn har blitt en enda tydeligere politisk skillelinje. Og landet befinner seg fire uker fra et mellomvalg. Derfor spør vi om Cornell kan bli mer enn en kriminal- og campushistorie. Kan saken mobilisere kvinnelige velgere? Kan den kobles til en bredere følelse av at mektige menn slipper unna konsekvenser? Og finnes det en sammenheng mellom dette og en kvinnelig politisk mobilisering som allerede er synlig i deler av valgdataene? Vi skal være forsiktige med svaret. Én sak skaper ikke automatisk en politisk bevegelse. Men MeToo begynte heller ikke som en valgkampstrategi. Så til Donald Trump. Et bilde, flere verbale feil og gamle og nye historier om presidentens alder har igjen satt fyr på sosiale medier. Hva vet vi egentlig om Trumps helse? Her forsøker vi å gjøre noe internett ikke er spesielt godt konstruert for: skille fakta fra spekulasjon. Trump er 80 år. Han har selv forklart synlige blåmerker med aspirinbruk, og Det hvite hus har offentliggjort legeopplysninger som beskriver ham som i god helse. Samtidig har reportere dokumentert episoder med verbale feil, tegn på aldring og spørsmål rundt presidentens medisinske åpenhet. Det er legitimt å undersøke helsen til verdens mektigste folkevalgte. Det er noe helt annet å diagnostisere dem fra et videoklipp. Påstander om demens eller andre nevrologiske diagnoser kan ikke fastslås gjennom bilder, talefeil eller politiske opptredener. Derfor spør vi heller: Hva er faktisk nytt? Hva vet vi medisinsk? Hva har Det hvite hus offentliggjort? Og hvor mye av det som nå går viralt, er det samme «Trump kollapser neste uke»-narrativet som deler av offentligheten har ventet på i snart ti år? Vi tar også en kort mellomvalgstatus. Republikanske grupper har hatt en enorm økonomisk fordel og brukte allerede innen 23. september mer enn 450 millioner dollar – over dobbelt så mye som Demokratene. Likevel har valgkartet fortsatt beveget seg i en vanskeligere retning for GOP. Det betyr ikke at pengene ikke virker. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Den blå bølgen vokser. Men kan målingene ta feil igjen? Først må vi naturligvis snakke om klokka. Donald Trump vil at USA skal ha permanent sommertid. Republikaneren Tom Cotton fra Arkansas er blant dem som sier nei, blant annet fordi permanent sommertid betyr svært mørke vintermorgener og skolebarn på vei ut før soloppgang. Trump svarte på den interne republikanske uenigheten ved å offentliggjøre det han sa var Cottons private telefonnummer og oppfordre folk til å ringe ham. Ja. Over sommertid. Trump trekker blant annet fram sport, landbruk og mer dagslys på ettermiddagen som argumenter. Golfbransjen liker også permanent sommertid av den åpenbare grunnen at mer lys på ettermiddagen betyr mer golf. Men Cotton står på sitt. Så til alvoret. Den blå bølgen fortsetter å vokse i målingene. En fersk serie NYT/Siena-målinger gir noen oppsiktsvekkende resultater i guvernørvalgene. I Iowa leder demokraten Rob Sand 52–41. I Texas leder Gina Hinojosa sittende republikanske guvernør Greg Abbott 49–46. I Ohio leder demokraten Amy Acton Vivek Ramaswamy 49–45. Selv Kansas – en stat som ikke har stemt på en demokratisk presidentkandidat siden 1964 – er interessant: republikaneren Ty Masterson leder Cindy Holscher 49–44. Ingen enkeltmåling forteller oss hvem som vinner i november. Men dette føyer seg inn i et mønster vi har fulgt de siste ukene: konkurransen har flyttet seg til steder Republikanerne helst ikke skulle trengt å bruke penger, kandidater eller presidentbesøk. Og i Nebraska finnes et av valgets mest interessante eksperimenter: uavhengige Dan Osborn utfordrer republikanske Pete Ricketts i et senatsvalg der offentlige målinger har vist en tett konkurranse. Så kommer spørsmålet mange vil stille: Har vi ikke sett denne filmen før? I 2016 viste mange målinger Hillary Clinton foran Donald Trump. Trump vant. I 2020 undervurderte mange målinger igjen den republikanske stemmen. Kan det samme skje i 2026? Gjermund tar oss gjennom hva feilmargin faktisk betyr – og, enda viktigere, hva den ikke betyr. For den oppgitte statistiske feilmarginen fanger bare én del av usikkerheten. Den fanger ikke nødvendigvis opp systematiske problemer: hvem som svarer på undersøkelser, hvem som faktisk møter opp på valgdagen, hvordan velgerne vektes, eller om én type velgere konsekvent er vanskeligere å nå. Det var nettopp slike problemer amerikanske pollstere støtte på i Trump-valgene. Pew peker på voksende dokumentasjon for at republikanske velgere har vært noe mindre tilbøyelige enn demokratiske velgere til å delta i undersøkelser – særlig i presidentvalg. Men pollsterne har også brukt ti år på å forsøke å rette opp problemet. Og presidentvalg er ikke mellomvalg. NYT/Siena oppgir dessuten at deres reelle feil – når man inkluderer mer enn ren statistisk sampling – ved 95-persentilen var rundt 5,6 prosentpoeng for målinger gjort de siste tre ukene før valg mellom 2016 og 2024. Det er en nyttig påminnelse: En ledelse på tre eller fire poeng er ikke det samme som en sikker seier. Så ja: Målingene kan ta feil. De kan til og med ta systematisk feil i samme retning. Men spørsmålet i 2026 er større enn om én kandidat egentlig ligger tre poeng foran eller to poeng bak. Når målinger, pengebruk, kandidatenes oppførsel og selve konkurransekartet over tid begynner å bevege seg i samme retning, blir det vanskeligere å forklare hele utviklingen som statistisk støy. Det betyr ikke at vi vet hvordan november ender. Det betyr at vi har fått et valgkart som for bare noen måneder siden ville sett ganske merkelig ut. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Det er lett å se på meningsmålingene fem uker før mellomvalget og begynne å diskutere hva som skjer dersom Donald Trump mister Representantenes hus. Men kanskje er det viktigere å spørre hva som kan skje før valget. Og hva Trump-administrasjonen allerede gjør for å sikre at viktige deler av presidentens politiske prosjekt fortsetter selv dersom maktbalansen i Washington endrer seg. Først: Ukraina og Europa. Trump-administrasjonen flytter over 52 millioner dollar i militær finansiering som Kongressen hadde bevilget til Ukraina, europeiske land berørt av Ukraina-krigen og partnere i Midtøsten. Pengene skal i stedet gå til Colombia, Ecuador, Panama og Peru. Demokratiske ledere i Kongressens utenrikskomiteer mener omdisponeringen bryter med lovgivernes uttrykkelige vedtak. Utenriksdepartementet viser på sin side til administrasjonens nye prioritering av den vestlige halvkule. Så til Flame Duck. En lame duck er en politiker som fortsatt sitter med embetet, men som har mistet mye av sin reelle politiske makt fordi alle vet at slutten nærmer seg. Amerikanske presidenter har ofte opplevd elementer av dette mot slutten av andre periode – særlig når partiet deres mister kontroll over Kongressen. Trump vil åpenbart unngå den skjebnen. Og rundt ham finnes en administrasjon – med blant andre Stephen Miller og Russ Vought som sentrale maktaktører – som har brukt den andre perioden til å utfordre gamle forestillinger om hvor presidentens makt slutter og Kongressens begynner. I dag handler det om kanskje det viktigste maktmiddelet av alle: Pengene. Trump-administrasjonen har kansellert, frosset, forsinket eller på andre måter forstyrret føderale tilskudd for opptil 177 milliarder dollar siden januar 2025, ifølge en kartlegging fra States United Democracy Center og Grant Witness. isk og politisk motstand. Kontrollen over når og hvordan penger Kongressen allerede har bevilget faktisk blir utbetalt. Det er en gammel amerikansk konstitusjonell konflikt i ny og langt større skala. Samtidig har Republikanerne sørget for store flerårige bevilgninger til immigrasjonspolitikken. Secure America Act er eksplisitt konstruert for å finansiere ICE og grensemyndighetene gjennom 2029. Det betyr at deler av Trumps kanskje viktigste innenrikspolitiske prosjekt er finansiert langt forbi mellomvalget – og inn i den neste presidentperioden. Og så er det tollpengene. Høyesterett satte grenser for Trumps tollregime. I et nytt intervju med TIME raser presidenten mot at innkrevde penger må betales tilbake. Han omtaler mottakerne som mennesker og selskaper som var «enemies of ours», og sier selv at hundrevis av milliarder står på spill. Det gir oss et større spørsmål: Hva gjør en president som frykter å miste politisk handlingsrom? Forsøker han bare å vinne neste valg – eller forsøker han å gjøre deler av politikken vanskelig å reversere uansett hvem som vinner? Før alvoret skal vi naturligvis også gjennom fredagens obligatoriske avdeling for ting man både må og absolutt ikke trenger å vite. Donald Trump sier Secret Service har foreslått å rive Det ovale kontor og bygge et sikrere et. Trump sier nei. Han vil bevare rommet – etter selv å ha gjennomført betydelige endringer andre steder i Det hvite hus. Til slutt: Optimisten. Trump gjorde det historisk godt blant unge velgere for en republikansk presidentkandidat i 2024. Nå har bildet snudd dramatisk. CNNs Harry Enten viser at Trumps netto oppslutning blant amerikanere under 30 har falt fra minus 7 til minus 47. På økonomien er bevegelsen enda større: fra en fordel på 11 prosentpoeng mot Kamala Harris i 2024 til netto minus 62 i dag. Og i spørsmålet om hvilket parti unge ønsker å sende til Kongressen, leder Demokratene med 33 prosentpoeng blant 18–29-åringene. Det avgjør ikke mellomvalget. Unge amerikanere må også faktisk møte opp. Men det forteller oss at en generasjon som så ut til å være på vei mot Republikanerne for bare to år siden, nå beveger seg kraftig i motsatt retning. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Department of Testosteronet-testing. Pete Hegseth har holdt sin «State of the Force»-tale, og USAs forsvarsminister mener tydeligvis at det amerikanske militæret trenger flere droner, færre generaler – og mer testosteron. Hegseth vil kutte rundt 20 prosent av general- og admiralstillingene, opprette en egen kommando for autonom krigføring og innføre nye fysiske krav. Samtidig gjorde han «testosterone testing» til en del av sin fortelling om det nye amerikanske militæret: «No fatties, no beardos, no weirdos, no wimps.» Det høres ut som kulturkrig. Men bak retorikken ligger en ganske omfattende ombygging av verdens mektigste militærorganisasjon. Hva er Hegseth faktisk i ferd med å gjøre med Pentagon? Så til den blå bølgen. For noen uker siden var kampen om Representantenes hus omtrent fifty-fifty i flere modeller. Nå gir Decision Desk HQ/The Hills modell Demokratene 75 prosent sannsynlighet for å ta flertallet. Det betyr ikke at Demokratene har 75 prosent av stemmene. Og det betyr definitivt ikke at valget er avgjort. Men retningen er interessant. Republikanernes problem er ikke først og fremst at de mangler penger. Problemet er at stadig flere steder trenger pengene. Texas. Alaska. Iowa. Ohio. Samtidig har Republikanerne redusert ambisjonene i Georgia og North Carolina. Det er en klassisk egenskap ved politiske bølger: Kartet begynner å utvide seg. Så hvor mye ligner 2026 egentlig på de store demokratiske bølgevalgene i 2018 – eller 2006? Og hvilke tegn må vi se etter de neste ukene før vi faktisk kan bruke ordet «bølge» uten spørsmålstegn? Vi tar også turen til Michigan, der Abdul El-Sayed leder Mike Rogers i flere målinger – men fortsatt innenfor feilmarginen i Washington Posts ferske undersøkelse. Det er en viktig påminnelse om forskjellen mellom et godt demokratisk valgmiljø og et avgjort valg. Deretter: The Golden Age. Det finnes bilder som senere blir stående som illustrasjonen på en politisk epoke. Donald Trump samlet denne uken noen av verdens mektigste teknologiledere i Det hvite hus. Elon Musk. Jensen Huang. Mark Zuckerberg. Sundar Pichai. Jeff Bezos. Greg Brockman. Dario Amodei. Milliardærer og teknologiledere rundt presidentens bord for å diskutere det Trump-administrasjonen nå vil kalle «Super Intelligence». Bildet er bemerkelsesverdig. For forholdet mellom Trump og Silicon Valley har beveget seg enormt siden 2016. Hva forteller denne samlingen om hvem som har tilgang til amerikansk makt i Trumps andre periode – og om den politiske økonomien bak det Trump selv kaller USAs nye «Golden Age»? Før alt dette blir det naturligvis litt Texas. Ken Paxton er blitt tatt opp på et privat donormøte der han skal ha sagt at Trumps store midterm-arrangement faktisk gjorde situasjonen verre for republikanske kandidater – inkludert Paxton selv. Trump mener arrangementet var en stor suksess. Det er ikke nødvendigvis verdens smarteste tidspunkt for en republikansk senatskandidat fra Texas å havne i offentlig krangel med Donald Trump. Og helt til slutt kommer vi hjem til Norge. Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité har startet høringene om kontroll og kultur i utenrikstjenesten. Tidligere utenriks- og utviklingsministre blir spurt om kontrollrutiner, bistandsmidler, nettverk, hierarki og hvorvidt UDs særegne kultur kan gjøre systemet mer utsatt for kameraderi, påvirkning eller korrupsjon. Vi tar en første status på hva høringene faktisk har fortalt oss – og hva de ennå ikke har gitt svar på. Pentagon. Mellomvalget. Milliardærene. UD. Og testosteron. Ny episode av Optimisten, Pessimisten og Realisten Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

idterm Panic? Fem uker før amerikanerne går til valg, begynner det å komme signaler som er vanskeligere for Republikanerne å bortforklare. Men først: Tucker Carlson snakker om et nytt politisk parti. Og Peter Thiel – en av Trumps tidligste støttespillere i Silicon Valley og en viktig person i kretsen rundt JD Vance – sier at han skulle ønske Trump hadde utnevnt flere kompetente mennesker. Lojalitet, mener Thiel, har fått for stor betydning. Så til mellomvalget. Cook Political Report flyttet nylig 15 House-racer i demokratisk retning. Av de 22 setene Cook nå klassifiserer som helt åpne Toss Ups, kontrolleres 17 av Republikanerne og fem av Demokratene. Demokratene trenger netto tre seter for å ta Huset. Cook skriver at Republikanerne nå må vinne et flertall av Toss Up-setene for å beholde flertallet. Det kan skje. Men kartet har blitt betydelig vanskeligere. Og Republikanernes egne prioriteringer forteller kanskje enda mer enn meningsmålingene. Partiet har begynt å bruke store ressurser på å forsvare områder de tidligere håpet skulle være trygge, samtidig som mulighetene for å angripe demokratiske seter i blant annet Georgia og North Carolina ser svakere ut. Så hva er det vi ser? Er dette den vanlige mellomvalgsdynamikken, der presidentens parti blir straffet? Er Donald Trump blitt en belastning for kandidater som samtidig er helt avhengige av hans velgere? Og kan republikanske kandidater egentlig distansere seg fra presidenten når Trump fortsatt krever personlig og politisk lojalitet? For Trump står mer på spill enn noen ekstra seter i Kongressen. Et demokratisk flertall i ett eller begge kamre kan gi Demokratene kontroll over komiteer, høringer og stevningsmyndighet – og demokratiske politikere forbereder allerede undersøkelser av Trump-familiens forretningsvirksomhet. Det vil fundamentalt endre de siste to årene av presidentperioden. Deretter gjør vi opp status: Texas, Alaska, Iowa, Ohio, New Hampshire – og de andre stedene som forteller oss om kartet faktisk utvider seg eller om Demokratene bare har en god september. Og til slutt kommer valgtriks og heksekunst. For hva skjer når et valg er så jevnt at én prosent av stemmene kan avgjøre alt? Amerikansk historie er full av tredjepartikandidater som har skapt politisk kaos: Theodore Roosevelt og Bull Moose Party i 1912. Ross Perot i 1992. Ralph Nader og Florida i 2000. Jill Stein i 2016. Men i 2026 har historien fått en ny dimensjon. I Alaska står senator Dan S. Sullivan på stemmeseddelen sammen med en annen kandidat: Daniel J. Sullivan Jr. Republikanerne mener navnelikheten er et forsøk på å forvirre velgerne; motparten avviser anklagen. Og fordi Alaska bruker ranked-choice voting, er effekten mer komplisert enn den klassiske historien om en tredjepartikandidat som simpelthen «stjeler» stemmer. I Arizona har noen betalt for meningsmålinger som presenterer den pengesvake libertarianeren Monica Alponte som den «ekte America First-kandidaten» mot republikaneren Jay Feely. Alponte sier selv at hun ikke har penger til noe slikt. Demokrat Amish Shahs kampanje benekter at den står bak. Ingen har dokumentert hvem som betalte. Og Washington Post har funnet flere valg der Green- eller uavhengige kandidater med tidligere republikanske eller Trump-relaterte forbindelser har dukket opp – samtidig som Republikanerne anklager Demokrater for å hjelpe libertarianere som kan trekke konservative stemmer. Med andre ord: Valgkampens mørke kunster er bipartisan. Så hvor mye kan tredjepartikandidater faktisk påvirke et moderne amerikansk valg? Når er de ekte politiske alternativer – og når blir de brikker i noen andres strategi? Og hva er det Tucker Carlson egentlig forsøker å bygge når han selv begynner å snakke om et politisk alternativ utenfor dagens republikanske parti? Fem uker igjen. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Trump har pengene på sin side i mellomvalget. Demokratene har flere av de andre signalene. Om ufine alaskanere iflg New York Times er ufine alaskanere for alaskanere? Mandag morgen, og vi gjør noe nytt: Mandagsoptimisten. En kortere gjennomgang av fortellingene som formet helgen – og som kan være verdt å følge når uka begynner. Først til Alaska, der vi lanserer en geopolitisk teori som kanskje burde vært lansert for lenge siden: Alaska-folk er amerikanernes nordlendinger. Demokraten Mary Peltola utfordrer republikaneren Dan Sullivan i et tett fulgt senatsvalg. Nå har en New York Times-reportasje satt søkelyset på tidligere medarbeideres påstander om Peltolas temperament, språkbruk og behandling av ansatte. Kampanjen har bestridt at det finnes et mønster av mishandling. Men saken reiser også et mer interessant spørsmål: Er høflighet, respektabilitet og pent språk egentlig det samme som karakter – og vurderer vi menn og kvinner etter samme målestokk? Så til Iran, der helgens diplomati ble merkeligere. Donald Trump avviste et iransk forslag, samtidig som han sier han forventer videre kontakt. Iran sier på sin side at nye samtaler ikke er planlagt. Hvordan kan en president som ønsker en avtale samtidig si nei når muligheten for forhandling faktisk oppstår? Og hva forteller det om Trumps forhandlingsstrategi? Derfra til mellomvalget – og ukas kanskje viktigste politiske paradoks: penger mot entusiasme. Republikanske grupper hadde innen 23. september brukt mer enn 450 millioner dollar, over dobbelt så mye som Demokratene. Likevel har valgkartet til Representantenes hus beveget seg i Demokratisk retning. Cook Political Report flyttet fredag 15 valgkretser i den retningen; 17 republikansk-kontrollerte seter befinner seg nå i Toss Up-kategorien, mot fem demokratisk-kontrollerte. Det finnes flere interessante signaler under overflaten: hvem som går av med pensjon, hvem som offentliggjør interne meningsmålinger, hvem kandidatene selv klarer å hente penger fra – og hvor Republikanerne plutselig må bruke ressurser. Til og med Kansas har begynt å dukke opp i den diskusjonen. Ingen av disse indikatorene avgjør et valg alene. Men samlet forteller de oss mye om hva begge partier tror de neste ukene kommer til å handle om. Og så litt Kina-staffasje. For etter Xi Jinpings USA-besøk finnes det også en annen fortelling enn den vanlige om en uunngåelig amerikansk-kinesisk konfrontasjon: tollreduksjoner, samtaler om kunstig intelligens – og til og med nye pandaer på vei til USA. Pluss Trumps «Love Me»-reklame, som viser seg å være enda mer bemerkelsesverdig enn vi først trodde: Den Trump-sentrerte reklamen ble betalt av amerikanske skattebetalere. Det hvite hus kaller den en offentlig informasjonskampanje. Kritikere – også utenfor Demokratene – spør om staten dermed har beveget seg over en ny grense. Det er mandag. Vi prøver å finne ut hva som faktisk betyr noe før alle andre begynner å rope. Mandagsoptimisten – fra Optimisten, Pessimisten og Realisten. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Tre store saker denne uken – og alle handler på hver sin måte om hvem som får definere virkeligheten når politikk, sikkerhet og frykt møtes. Vi begynner i USA. En ny avgjørelse i Høyesterett gir Trump-administrasjonen større spillerom i kampen om amerikanske valgregler. Hva betyr den egentlig – juridisk og politisk – og kan den få betydning når USA går inn i neste valg? Vi rekker også innom en mildt sagt oppsiktsvekkende milliardhistorie fra Texas og en Trump-reklamefilm som fortjener nærmere inspeksjon. Så til Ukraina. Zelenskyj sier at Ukraina har fått grønt lys til å produsere Patriot-missiler. Samtidig kommer det rapporter om amerikanske etterretningsadvarsler om at Russland kan bruke skip og droner til operasjoner mot mål i Sør-Europa. Men hvor alvorlig er trusselen – og hvordan skal vi snakke om den? For det finnes en viktig forskjell mellom å advare om en reell sikkerhetsrisiko og å bygge et trusselbilde som blir større enn kunnskapsgrunnlaget tillater. Polen, Baltikum, Tyskland og andre europeiske land har konkrete erfaringer med russisk hybridaktivitet og sikkerhetshendelser. Men hva skjer når etterretning, politikk og kommunikasjon glir over i hverandre? Hvem tjener på frykten – og når blir nødvendig beredskap til skrekkpropaganda? Til slutt drar vi til Israel. Realisten er på vei dit, samtidig som landet nærmer seg et valg som kan få betydning langt utenfor Israels egne grenser. Etter Netanyahus tale under FN-uken spør vi hvordan Israels posisjon i verden faktisk har forandret seg – særlig utenfor USA. Hva står på spill i valget for israelerne selv? Og minst like viktig: Hva står på spill for palestinerne, og for muligheten til å få slutt på krig, overgrep og en konflikt som stadig flere mener ikke kan fortsette på dagens premisser? Også kulturen forteller oss at noe har flyttet seg. Kontroversen rundt Macklemore og Ed Sheerans USA-turné viser hvor eksplosivt «Free Palestine» fortsatt kan være – men også hvordan publikums forventninger og grensene for hva artister kan si, er i bevegelse. Og i Michigan har senatskandidat Abdul El-Sayed en lang samtale med Ezra Klein om et spørsmål El-Sayed stadig møter som muslimsk amerikaner med egyptisk far: Hvorfor forventes det at han skal begynne intervjuer med å svare på om han støtter Israels eksistens? Det leder til et større spørsmål enn én stats- eller tostatsløsningen: Hvem skal bestemme hvordan en fremtidig politisk orden ser ut – og hvilke krav bør resten av verden stille til prosessen? USA, Ukraina, Russland, Israel og Palestina. Pluss litt kino før rulleteksten. Optimisten, Pessimisten og Realisten er tilbake. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Torsdagsoptimisten forsøker en touchdown i en dramauke som knapt trenger manusforfattere. Vi begynner i New York, der Espen Barth Eide er på plass og Norge fortsetter støtten til palestinerne. Hvorfor mener regjeringen at det er særlig viktig å holde fast ved denne linjen akkurat nå – når krig, regional maktkamp og geopolitikk gjør veien mot en palestinsk stat stadig vanskeligere? Og hva kan et lite land som Norge faktisk utrette når stormaktene setter stadig mer av dagsordenen? Så flytter vi blikket til forholdet mellom verdens to mektigste stater. Xi Jinping møter Donald Trump, og bak de store spørsmålene om handel, sikkerhet og rivalisering ligger også Hormuzstredet. Kina har sterke interesser i at energien igjen flyter uhindret gjennom stredet – men også forbindelser og diplomatisk handlingsrom som kan gi Beijing et interessant kort overfor Washington. Hva trenger Trump fra Xi, og hva kan Xi ønske seg tilbake? Så til mellomvalget, hvor thrilleren bare blir bedre. I Maine kjemper den republikanske senatoren Susan Collins for politisk overlevelse etter nye avsløringer om en tidligere FBI-etterforskning. Hvor alvorlig er saken, og hvorfor kan akkurat Maine bli viktig i kampen om kontrollen over Senatet? Og så er det historien Washington ikke klarer å legge bak seg: Jeffrey Epstein. Nye dokumenter har kommet ut, samtidig som spørsmålene om det enorme materialet som fortsatt ikke er offentlig tilgjengelig fortsetter. Og vi i løpet av episoden hører kort fra Barack Obama – og litt lenger om Donald Trumps målinger. For blant uavhengige velgere, gruppen som verken tilhører republikanerne eller demokratene, er tallene blitt spesielt interessante når USA går inn i de siste ukene før mellomvalget. Palestina, Kina, Hormuz, Susan Collins, Epstein, Obama og Trump. Det høres kanskje ut som syv forskjellige historier. Denne uken handler de i stor grad om det samme: makt, tillit – og hvem amerikanerne ønsker skal ha kontroll over Washington etter november. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

New York er igjen sentrum for storpolitikken. Trump møter verdensledere i FN – og denne gangen går forbindelseslinjene fra Grønland og nordisk sikkerhet til Ukraina og amerikansk innenrikspolitikk. Vi ser på avtalen mellom USA, Danmark og Grønland, som gir amerikanerne en betydelig større militær rolle på øya etter måneder med press og konflikt. Hva fikk Danmark og Grønland igjen – og hva forteller prosessen om maktforholdet mellom allierte? Samtidig møter Zelenskyj Trump med vinteren foran seg og Putin fortsatt som den avgjørende motparten. Og hjemme i USA rammes Maine-senator Susan Collins av en ny og politisk potensielt belastende korrupsjonssak, mens George W. Bush igjen samler inn penger for republikanske senatskandidater. Utenrikspolitikk, mellomvalg og maktbruk – samlet på én dag i New York. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

2 dager igjen: Trumps mellomvalgsproblem Det er 42 dager igjen til det amerikanske mellomvalget, og valgkartet ser annerledes ut enn det gjorde ved inngangen til høsten. Demokratene leder nå med rundt åtte prosentpoeng på den nasjonale generic congressional ballot. Silver Bulletin har flyttet sin beregnede sannsynlighet for demokratisk flertall i Senatet til 65 prosent. Og kanskje viktigst: Senatskampen handler ikke lenger bare om de opplagte slagmarkene. Demokratiske muligheter og republikanske forsvarsproblemer diskuteres nå også i stater som Iowa, Alaska, Ohio, Texas og Kansas. Kåre gir oss breakdown på tallene, kartet og slagmarkene. Vi går særlig til North Carolina, der Roy Cooper leder Michael Whatley i de siste målingene, og Michigan, der Abdul El-Sayed og Mike Rogers kjemper om et åpent sete. Samtidig begynner Iran-krigen og energiprisene å trenge rett inn i valgkampen: både Rogers i Michigan og Ashley Hinson i Iowa har tatt til orde for en rask avslutning på krigen. Over alt dette henger Donald Trump. Reuters/Ipsos målte denne uken presidentens oppslutning til 32 prosent og Demokratenes nasjonale forsprang til åtte poeng. En separat American Research Group-måling har Trump på 29 prosent, men enkeltmålingen bør ikke brukes som om den representerer gjennomsnittet av målingene. Så kommer den andre historien: kampen om selve valgavviklingen. Reuters har snakket med mer enn 50 lokale og statlige valgfunksjonærer som forbereder seg på alt fra føderale krav om valgdata og mulige agenter ved valglokaler til rettssaker, cyberangrep, desinformasjon og trusler mot valgmedarbeidere. Det er beredskap for mulige scenarioer – ikke dokumentasjon på at administrasjonen har besluttet å gjennomføre dem. Justisdepartementet planlegger samtidig å sende rundt 1.000 valgobservatører til mellomvalget. DOJ understreker at observatørene skal overvåke etterlevelsen av føderal valglovgivning og ikke gripe inn i selve stemmegivningen; kritikere og enkelte demokratiske delstatsmyndigheter er bekymret for hvordan den føderale rollen kan utvikle seg. Og før vi kommer så langt: Må eller moro å vite. FBI-sjef Kash Patel leverte en senatshøring som må sees for å forstås. Og etter at Trump utestengte CNN, Politico og MS NOW fra Det hvite hus, nektet de øvrige store TV-nettverkene å levere pool-dekning. Resultatet var et ganske bemerkelsesverdig TV-øyeblikk: USAs president talte – mens lyden fra Marine One overdøvet det meste. Supertirsdag 2: 42 dager igjen. Nå begynner det å bli alvor. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Torrbjørn Røe Isaksen om ideene som forandrer USA – og hvorfor vi bør ta dem på alvor Hva skjer når man slutter å behandle MAGA som et personlighetstrekk ved Donald Trump – og begynner å ta ideene bak bevegelsen på alvor? Torbjørn Røe Isaksen besøker oss med Bakmennene, boka med den smått urovekkende undertittelen Om at det finnes intelligent liv i MAGA – og hvorfor det burde bekymre oss. Utgangspunktet er at MAGA verken er én ideologi eller bare en samling sinte Trump-velgere. Bak bevegelsen finnes en broket intellektuell koalisjon: libertarianere, kristennasjonalister, den religiøse høyresiden, arbeiderpopulister, Claremont-miljøet, postliberale tenkere og en teknologisk høyreside der navn som Peter Thiel og Curtis Yarvin har fått stadig større oppmerksomhet. De er uenige om svært mye. Libertarianerne vil begrense staten. Postliberalerne kan ønske en sterkere stat som aktivt fremmer bestemte moralske goder. Steve Bannon vil bruke staten til økonomisk nasjonalisme og gjenreisning av amerikansk industri. Og i ytterkantene av tech-høyren finner vi langt mer radikale ideer om makt, demokrati og hvordan staten bør styres. Så hva er det Donald Trump har klart å få dem til å være enige om? Med Røe Isaksen forsøker vi å forstå hva disse miljøene faktisk har sett i det moderne Amerika som den liberale hovedstrømmen kan ha undervurdert: tap av fellesskap, kulturell uro, svekket tillit, avindustrialisering, elitens makt og spørsmålet om hvem som egentlig bestemmer. Og vi spør hvorfor ideene kan være politisk tiltrekkende også når løsningene er radikale. Deretter går vi fra idéhistorie til makt. For hva skjer når tankene til Bannon, Deneen, Vermeule, Thiel, Yarvin og Claremont-miljøet møter mennesker som J.D. Vance, Stephen Miller og Russell Vought – og et statsapparat som faktisk kan forandres? Maggie Haberman og Jonathan Swan har kalt sin bok om Trump II Regime Change. Det gir oss et større spørsmål: Hvor mye av det som skjer i Washington er Donald Trumps personlige prosjekt – og hvor mye er uttrykk for en mer varig intellektuell og politisk bevegelse på amerikansk høyreside? Og hvis endringen er større enn Trump selv, får den konsekvenser langt utenfor USA. Hva betyr denne nye høyresiden for forholdet til Europa og NATO? Hvordan ser den på Kina, handel og amerikansk makt? Hva skjer med den transatlantiske relasjonen dersom amerikanerne og europeerne ikke lenger bare er uenige om politikk, men i økende grad om selve den politiske ordenen? Til slutt kommer vi selvfølgelig ikke unna AI. For når deler av tech-eliten beveger seg politisk mot høyre samtidig som kunstig intelligens blir en stadig viktigere kilde til økonomisk, militær og politisk makt, møtes to av vår tids største historier. Dette er en episode om Trump – men først og fremst om det som kan komme etter Trump. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Støre og Carney bygger nye bånd, Trump får Russland-verktøy og USA og Kina snakker AI-sikkerhet Hva skjer når gamle allianser består, men land samtidig begynner å bygge nye sikkerhetsnett? Jonas Gahr Støre møter Mark Carney i Canada, der Norge og Canada på kort tid har trappet kraftig opp samarbeidet om forsvar, Arktis, teknologi og kritiske råvarer. Samtidig har Donald Trump signert Graham-loven, som gir USA nye og omfattende virkemidler mot Russland og landene som kjøper russisk energi – før han møter Volodymyr Zelenskyj i New York. Og mens Trump ikke vil bremse AI-kappløpet, diskuterer USA og Kina en varslingsmekanisme for farlige AI-hendelser. Til slutt lover vi i neste episode å løfte blikket betydelig: Torbjørn Røe Isaksen blir med om spørsmålet om intelligent liv i univ... nei, maga-universet. I boken Bakmennene. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Trump, Grønland og prisen for pressdiplomati Donald Trump har gjentatte ganger sagt at USA trenger Grønland – og har tidligere omtalt amerikansk eierskap som målet. Nå ligger det an til en avtale mellom USA, Danmark og Grønland. Grønland forblir under dansk suverenitet, mens USA får et styrket sikkerhetspolitisk og militært handlingsrom i Arktis. Så hva fikk Trump egentlig? Og hvor mye av dette kunne Washington ha oppnådd gjennom ordinært diplomati? Kåre og Gjermund diskuterer avtalen, Trumps forhandlingsstil og et mønster vi kjenner fra blant annet NAFTA/Kanada-Mexico-avtalen, Sør-Korea og handelspolitikken i Asia: først maksimalistiske krav og kraftig press, deretter en avtale som kan presenteres som seier. Og det vanskeligste spørsmålet: Er Grønland-saken avsluttet – eller bare gått inn i en ny fase? Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Dette er del 2. Om Russlands nye front mot Europa Russland fører full krig i Ukraina. Men hva slags krig fører Vladimir Putin mot resten av Europa? Knut Hauge er tilbake. Den tidligere norske NATO- og Russland-ambassadøren og tidligere lederen for UDs sikkerhetspolitiske avdeling hjelper oss å forstå et europeisk trusselbilde som har blitt merkbart mørkere. De siste månedene har Europa opplevd nye dronehendelser, mistanke om sabotasje, krenkelser og stadig mer risikable russiske militære handlinger. Dansk etterretning sier at russiske tjenester konkret forbereder sabotasje mot dansk forsvarsindustri og forsøker å rekruttere vanlige mennesker til rekognosering. Denne uken avfyrte en russisk fregatt signalbluss mot et dansk militærhelikopter i internasjonalt farvann. Samtidig advarer europeiske ledere om at Russland i økende grad opererer i gråsonen mellom fred og åpen konflikt. Men nettopp her ligger problemet: Ikke enhver drone, brann eller eksplosjon kan uten videre tilskrives Kreml. Så hvordan skiller etterretningstjenestene mellom tilfeldigheter, kriminalitet, påvirkningsoperasjoner og faktisk russisk hybridkrigføring? Og hva skjer dersom vi begynner å se Putin bak enhver hendelse – og dermed gjør en del av jobben hans for ham? Vi snakker om «selvhybridisering»: faren for at europeiske samfunn selv forsterker effekten av russiske operasjoner gjennom frykt, spekulasjoner og overreaksjoner. For hybridkrigens styrke ligger ikke nødvendigvis bare i skaden Russland klarer å påføre. Den kan også ligge i usikkerheten om hvem som står bak, hva som kommer neste gang og hvor langt NATO egentlig er villig til å gå. Derfra kommer det vanskeligste spørsmålet: Tester Putin Europas militære forsvar – eller tester han først og fremst vår psykologi? Hvor nær kan russiske fly, skip og droner bevege seg NATOs grenser før en feilberegning blir en sikkerhetspolitisk krise? Hva har Moskva lært av NATOs reaksjoner de siste månedene? Og hvordan opprettholder man troverdig avskrekking uten samtidig å eskalere enhver provokasjon? Vi vender også blikket nordover. Norge deler grense med Russland, forvalter enorme havområder og har Svalbard i et stadig viktigere strategisk Arktis. Hvorfor kan norsk suverenitet i nord samtidig være svært solid – mens Norge likevel må ta russiske hybride operasjoner i Europa på største alvor? Så til krigen som ligger bak det hele: Ukraina. Russland går inn i nok en vinter med angrep mot ukrainsk infrastruktur, mens Ukraina forsøker å holde både fronten og samfunnet i gang. Hvem har de beste forutsetningene for å tåle vinteren? Hva forteller utviklingen på slagmarken om Putins strategi? Og hvor mye av den russiske aktiviteten i Europa må forstås som en forlengelse av krigen i Ukraina? Til slutt går russerne til valg. Denne helgen velges en ny Statsduma i et politisk system der reell opposisjon er kraftig begrenset og krigsmotstandere i stor grad er skjøvet ut. Knut Hauge kommer derfor med det som muligens er podkastens minst risikable politiske spådom: Putin kommer neppe til å våkne mandag morgen med et opposisjonsflertall i parlamentet. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Droner, sabotasje og frykt: Russlands nye front mot Europa Russland fører full krig i Ukraina. Men hva slags krig fører Vladimir Putin mot resten av Europa? Knut Hauge er tilbake. Den tidligere norske NATO- og Russland-ambassadøren og tidligere lederen for UDs sikkerhetspolitiske avdeling hjelper oss å forstå et europeisk trusselbilde som har blitt merkbart mørkere. De siste månedene har Europa opplevd nye dronehendelser, mistanke om sabotasje, krenkelser og stadig mer risikable russiske militære handlinger. Dansk etterretning sier at russiske tjenester konkret forbereder sabotasje mot dansk forsvarsindustri og forsøker å rekruttere vanlige mennesker til rekognosering. Denne uken avfyrte en russisk fregatt signalbluss mot et dansk militærhelikopter i internasjonalt farvann. Samtidig advarer europeiske ledere om at Russland i økende grad opererer i gråsonen mellom fred og åpen konflikt. Men nettopp her ligger problemet: Ikke enhver drone, brann eller eksplosjon kan uten videre tilskrives Kreml. Så hvordan skiller etterretningstjenestene mellom tilfeldigheter, kriminalitet, påvirkningsoperasjoner og faktisk russisk hybridkrigføring? Og hva skjer dersom vi begynner å se Putin bak enhver hendelse – og dermed gjør en del av jobben hans for ham? Vi snakker om «selvhybridisering»: faren for at europeiske samfunn selv forsterker effekten av russiske operasjoner gjennom frykt, spekulasjoner og overreaksjoner. For hybridkrigens styrke ligger ikke nødvendigvis bare i skaden Russland klarer å påføre. Den kan også ligge i usikkerheten om hvem som står bak, hva som kommer neste gang og hvor langt NATO egentlig er villig til å gå. Derfra kommer det vanskeligste spørsmålet: Tester Putin Europas militære forsvar – eller tester han først og fremst vår psykologi? Hvor nær kan russiske fly, skip og droner bevege seg NATOs grenser før en feilberegning blir en sikkerhetspolitisk krise? Hva har Moskva lært av NATOs reaksjoner de siste månedene? Og hvordan opprettholder man troverdig avskrekking uten samtidig å eskalere enhver provokasjon? Vi vender også blikket nordover. Norge deler grense med Russland, forvalter enorme havområder og har Svalbard i et stadig viktigere strategisk Arktis. Hvorfor kan norsk suverenitet i nord samtidig være svært solid – mens Norge likevel må ta russiske hybride operasjoner i Europa på største alvor? Så til krigen som ligger bak det hele: Ukraina. Russland går inn i nok en vinter med angrep mot ukrainsk infrastruktur, mens Ukraina forsøker å holde både fronten og samfunnet i gang. Hvem har de beste forutsetningene for å tåle vinteren? Hva forteller utviklingen på slagmarken om Putins strategi? Og hvor mye av den russiske aktiviteten i Europa må forstås som en forlengelse av krigen i Ukraina? Til slutt går russerne til valg. Denne helgen velges en ny Statsduma i et politisk system der reell opposisjon er kraftig begrenset og krigsmotstandere i stor grad er skjøvet ut. Knut Hauge kommer derfor med det som muligens er podkastens minst risikable politiske spådom: Putin kommer neppe til å våkne mandag morgen med et opposisjonsflertall i parlamentet. Dette er en dobbelt-episode om Russland, Ukraina og den stadig mer ubehagelige gråsonen mellom fred og krig. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Fed trosser presidenten, drivstoffprisene biter – og Kongressen sender Russland-sanksjoner til Trumps skrivebord Donald Trump ville ha lavere renter. Han fikk det motsatte. Og timingen kunne knapt vært mer politisk interessant. Federal Reserve setter opp renten, Trump går i fistel – og vi begynner med to ting amerikanske presidenter har god grunn til å frykte: renten og obligasjonsmarkedet. For dette er ikke bare en krangel mellom Det hvite hus og sentralbanken. Høyere renter kan etter hvert merkes på kredittkort, billån, boliglån og amerikanernes kjøpekraft. Midt i en valgkamp er spørsmålet derfor enkelt: Hvor raskt kan økonomiske beslutninger i Washington bli politiske problemer ute blant velgerne? Og akkurat når Trump kunne ønsket seg billigere penger, kommer neste problem: energi. Amerikanske oljesjefer advarer om at den globale drivstoffkrisen ikke lenger er en risiko langt der fremme – den er her. Bensin og diesel er blitt dyrere, lagrene er under press, raffinerikapasiteten er sårbar og krigene og konfliktene rundt verdens viktigste energiruter gjør markedet enda vanskeligere å kontrollere. Vi løfter derfor blikket fra bensinpumpene i USA og ser på det internasjonale energibildet. Hva skjer når Kina reduserer forbruket, lagrene tappes og Ukraina fortsetter å ramme russisk energiinfrastruktur? Trump vil ha slutt på ukrainske angrep mot russiske raffinerier og oljeanlegg. Men hvorfor? Og hvor vanskelig er det å kombinere ønsket om lave energipriser med ønsket om å svekke Vladimir Putins krigsøkonomi? For akkurat der kommer ukens tredje store sak. Kongressen har vedtatt Lindsey Graham-pakken med nye sanksjoner knyttet til Russland og russisk energi. Den gir Trump et potensielt svært kraftig økonomisk våpen – også mot land og selskaper som fortsetter å kjøpe russisk olje og gass. Kina og India havner dermed midt i historien, fordi presidenten får mulighet til å bruke svært høye tollsatser mot store kjøpere av russisk energi. Så hva gjør Trump? Signerer han og øker presset på Putin – med risiko for nye forstyrrelser i verdens energimarkeder? Hvor langt er han villig til å gå mot Kina og India? Og hva forteller hele saken om forholdet mellom Trump, Lindsey Graham og den delen av Republikanerne som ønsker en hardere linje mot Russland? Vi ser også mot Europa, der Ursula von der Leyen har lansert tanken om et europeisk sikkerhetsråd. Hva er det egentlig? Hvem skal sitte rundt bordet? Og er dette enda et europeisk møteorgan – eller et tegn på at Europa forsøker å bygge en sikkerhetspolitisk struktur som er bedre rustet for en verden der USA ikke nødvendigvis gjør alt det europeerne har vært vant til? Så rekker vi naturligvis også ukens amerikanske sidespor. Michigan utvikler seg til en stadig mer interessant politisk slagmark, med nye millioner på vei inn i senatskampen. Og den amerikanske kulturkampen fortsetter på institusjoner som Kennedy Center og Smithsonian, der Trump-administrasjonens oppgjør med hvordan amerikansk historie og kultur skal presenteres har beveget seg fra ideologisk debatt til skilt, oppussing, navnekamp og svært konkrete inngrep. Renter. Obligasjonsmarkedet. Bensin og diesel. Russisk olje. Kina og India. Ukraina og Europa. Og en amerikansk president som helst vil ha både billig energi, lave renter og maksimal geopolitisk innflytelse samtidig. Til slutt trenger vi derfor noe enklere å forholde oss til: Danmark mot Norge. Kåre er optimist. Alarmerende optimist. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Supertuesday – og denne gangen handler det om et mellomvalg som blir stadig vanskeligere å avfeie som bare et mellomvalg. Donald Trump er ikke selv på stemmeseddelen, men oppfører seg som om svært mye står på spill. Vi ser nærmere på presidentens kamp mot poststemmer, Høyesteretts ferske inngripen og Brett Kavanaughs interessante signaler om at den juridiske striden ikke nødvendigvis er over. Og vi spør: Prøver Trump først og fremst å vinne valget – eller prøver han å sikre sin egen makt også etter valget? For kontroll over Kongressen handler om mer enn republikanske og demokratiske mandater. Et godt mellomvalg kan holde Trump unna den klassiske lame-duck-fellen, styrke disiplinen i Det republikanske partiet og gjøre lojalitet til en stadig viktigere politisk valuta. Vi diskuterer også hvor grensene går når presidentmakt, benådninger, delstatslover og institusjoner møtes. Så tar vi temperaturen på selve valgkampen. Demokratene har fått oppmuntrende målinger på steder de må være konkurransedyktige dersom Senatet skal kunne skifte side. Texas har plutselig blitt interessant, Sherrod Brown gjør Ohio til en reell kamp, og kampen om Kongressen går inn i høsten med langt mer spenning enn Republikanerne kunne ønsket seg. Til slutt: kunstig intelligens. Trump har kastet seg inn i AI-debatten og advarer mot regulering som kan svekke USA i konkurransen med Kina. Men den politiske virkeligheten er mer komplisert. Amerikanerne er blitt betydelig mer bekymret for AI, datasentre gjør konflikten om strømpriser og miljø konkret – og i Kongressen er det langt fra sikkert at republikanerne følger presidentens linje. Er AI-regulering et spørsmål om sikkerhet, arbeidsplasser og amerikansk konkurransekraft? Et nytt område for lobbyisme og politiske penger? Eller enda en front i den stadig større strategiske rivaliseringen mellom USA og Kina? Poststemmer, Høyesterett, mellomvalg, lojalitetstester, AI, Kina – og spørsmålet som binder det hele sammen: Hvor går grensene for Donald Trumps politiske makt, og hvem er fortsatt villige til å håndheve dem? Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Hva skjer når aktører som tidligere sto i utkanten, plutselig befinner seg nær sentrum – og når makt i økende grad handler om evnen til å kontrollere eller blokkere strategiske flaskehalser? Vi begynner i Sverige, der valget etterlater et politisk landskap som fortsatt er i bevegelse. Etter fire år med Ulf Kristersson som statsminister og Sverigedemokraterna som avgjørende parlamentarisk støtte, handler svensk politikk ikke lenger bare om den tradisjonelle høyre–venstre-aksen. Det store spørsmålet er hva som har skjedd med selve sentrum i svensk politikk. Har SD blitt en normal del av maktsystemet – også dersom partiet svekkes? Og hva betyr det for kriminalpolitikken, velferdsstaten, innvandringsdebatten og forestillingen om svensk identitet? Så går turen til AI-kappløpet. Jo mer autonome og kapable systemene blir, desto vanskeligere blir et tilsynelatende enkelt spørsmål: Hvem kan faktisk stoppe dem dersom noe går galt? Teknologiselskapene bygger overvåkingssystemer, sikkerhetsmekanismer og ulike former for «kill switches», men noen universell nødbrems finnes ikke. Nå argumenterer Anthropic-sjef Dario Amodei også for at utviklingen ved AI-fronten bør gå saktere, slik at sikkerhetsarbeidet får en sjanse til å holde følge. Har vi bygget en bil som akselererer raskere enn vi klarer å konstruere bremsene? Til slutt drar vi til to smale sjøveier med enorm betydning for verdensøkonomien. Iran har lenge hatt evne til å true skipsfarten gjennom Hormuzstredet. Samtidig har de Iran-allierte houthiene styrket sin strategiske posisjon ved Bab el-Mandeb og Rødehavet. Det betyr ikke at Teheran kontrollerer begge streder, men Iran og dets allierte har fått større mulighet til å legge press på trafikken gjennom to av verdens viktigste maritime flaskehalser. Det påvirker oljepriser, skipsfart, forsyningslinjer og Saudi-Arabias strategiske handlingsrom – og illustrerer samtidig kjernen i Irans asymmetriske maktstrategi. Man trenger ikke nødvendigvis å vinne en konvensjonell krig dersom man kan gjøre kostnaden ved motstanderens seier stadig høyere. Sverige, kunstig intelligens og Midtøsten ser ved første øyekast ut som tre helt forskjellige historier. Men alle handler til slutt om det samme: hvordan makt flyttes, normaliseres og utøves når de gamle spillereglene ikke lenger er like stabile. Optimisten, Pessimisten og Realisten diskuterer hvem som sitter nærmest rattet – og hvem som faktisk har tilgang til bremsen. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Hva visste Benjamin Netanyahu før 7. oktober – og når visste han det? En ny og svært alvorlig, men bestridt avsløring i Haaretz hevder at Netanyahu personlig mottok en advarsel fra De forente arabiske emiraters president Mohammed bin Zayed om at Hamas-leder Yahya Sinwar forberedte en større operasjon. Enda mer alvorlig: Israels daværende sikkerhetssjefer sier at de aldri fikk denne advarselen. Netanyahu avviser historien kategorisk. Hvis opplysningene kan dokumenteres, flyttes en del av diskusjonen om 7. oktober fra den allerede kjente etterretningssvikten til statsministerens eget kontor: Hva visste Netanyahu, hva gjorde han med informasjonen – og kan spørsmålet om en uavhengig granskningskommisjon bli avgjørende i israelsk politikk? Vi begynner imidlertid i Ukraina. Volodymyr Zelenskyj trenger våpen, luftvern og missiler – men også en langsiktig strategi for en krig der Kyiv ikke kan ta amerikansk støtte for gitt. Derfor ser vi nærmere på samarbeidet med Tyskland og det større spørsmålet: Klarer Europa å bygge den militære kapasiteten Ukraina trenger dersom Washington ikke lenger vil bære hovedbyrden? Så til Donald Trump, Canada og MAGA-humorens stadig mer uklare grense mot faktisk utenrikspolitikk. Trump har trappet opp handelskonflikten med Canada, truet Bombardier og publisert kart der det amerikanske flagget brer seg over Canada, Mexico, Grønland, Island og deler av Mellom-Amerika og Karibia. Når verdens mektigste president stadig spøker med grenser, territorier og andre lands suverenitet: Når bør resten av verden slutte å le? Og før alt dette: Pete Buttigieg og den falske bekymringsmeldingen som rammet familien hans, Tucker Carlsons siste utspill – og Donald Trumps nye valgkampidé: 5.000 dollar til amerikanerne dersom Republikanerne vinner mellomvalget. Til slutt gjør Optimisten det eneste naturlige: teller ned ti områder der Trump har mistet støtte. For dersom presidenten faktisk trenger velgerne i november – hvorfor oppfører han seg ikke mer som en president som trenger velgerne? Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Hva er egentlig karakter? I drama er det ikke hva du sier om deg selv, men hva du gjør når du blir satt under press. I retorikken handler det om ethos: Hvem fremstår som troverdig når ordene møter virkeligheten? Og i politikken? Der kan karakter være forskjellen på en kandidat som bare følger partiet – og en som klarer å få velgerne til å følge seg. Det er utgangspunktet for denne Supertirsdag. For mellomvalget i 2026 ser ut til å bli mer karakterdrevet enn amerikanske valg har vært på lenge. Partiet på stemmeseddelen betyr selvfølgelig fortsatt enormt mye. Men i flere av de avgjørende løpene kan kandidatkvalitet, kulturell troverdighet, retoriske evner og personlig appell flytte resultatet flere prosentpoeng. Når begge partiene sliter med tilliten, kan det paradoksalt nok bli mer verdifullt å skille seg fra sitt eget parti. Texas, Iowa, Ohio og Michigan blir dermed ikke bare tester på den nasjonale politiske vinden, men på hvilke kandidater som faktisk klarer å ri den. Og så har vi Donald Trump, som satser på en velkjent valgkampstrategi: mer Trump. Vi ser på «More of Me»-strategien, Midterm Convention og hvorfor noen republikanske kandidater gjerne vil ha presidentens velgere – men ikke nødvendigvis presidenten selv stående ved siden av seg. Samtidig hardner kampen om spillereglene til. Det er strid om poststemmer, kongresskart og hvem som egentlig har myndighet til å bestemme hvordan amerikanske valg gjennomføres. I Missouri fikk Demokratene plutselig en bedre hånd etter en rettsavgjørelse om valgkartet – med det lille amerikanske forbeholdet: med mindre Høyesterett griper inn. Så hva har alt dette med Casablanca og Casino Royale å gjøre? «Choice under pressure.» Fra Rick Blaine til James Bond, fra diplomatiets superutøvere til kandidater i Iowa og Texas: Karakter blir først virkelig interessant når noe står på spill. Og i dette mellomvalget står det ganske mye på spill. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Fra Moskva og Kyiv til Sachsen-Anhalt og Hormuz: Kort episode, store spørsmål. Denne uken gir vi deg oversikten over tre av de viktigste politiske og geopolitiske narrativene akkurat nå – og hva du bør følge med på videre. Først Ukraina. Amerikanske utsendinger beveger seg mellom Moskva og Kyiv i et nytt forsøk på å få Russland og Ukraina nærmere reelle forhandlinger. Men er det faktisk bevegelse i posisjonene til Putin og Zelenskyj, eller bare enda en diplomatisk sondering? Vi ser på hva som står i veien for en avtale – fra territorium til sikkerhetsgarantier – og hva Trump-administrasjonen egentlig kan få til. Så Tyskland, hvor AfDs historiske valgresultat i Sachsen-Anhalt utfordrer hele logikken i den tyske «brannmuren». Det er én ting å isolere et ytterparti med 10–20 prosent av stemmene. Hva gjør man når oppslutningen nærmer seg 45 prosent? Og hva forteller resultatet om hvor tysk – og kanskje europeisk – politikk er på vei? Til slutt Iran. Etter perioder med dramatisk militær eskalering har krigen plutselig blitt stillere. Men betyr det de-eskalering, eller har partene bare funnet et midlertidig balansepunkt der alle trenger tid til å tenke, reparere og ruste? Dette er den korte episoden for deg som vil forstå ukens tre viktigste narrativer uten å bruke hele uka på å følge dem: Hva har skjedd, hvorfor betyr det noe – og hva bør vi følge med på nå? Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Kong Haralds gravferd blir en nasjonal markering – men også et ekstraordinært diplomatisk øyeblikk. Når kongelige, statsledere og politiske toppfigurer samles i Oslo, hva foregår egentlig i kulissene? Kan Norge bruke anledningen diplomatisk, og like interessant: Hvordan vil utenlandske ledere bruke besøket politisk selv? Så til USA, der en langt mer konfronterende kamp om makt og institusjoner utspiller seg. Forsvarsminister Pete Hegseth har ledet en omfattende utskiftning i toppen av det amerikanske forsvaret. Generaler, admiraler og sivile forsvarsledere er blitt avsatt, presset ut eller har forlatt sine stillinger. Presidentskifter fører alltid til politiske utskiftninger – men hva skjer når også den profesjonelle militære ledelsen endres i stort tempo? Vi spør om USA er på vei fra «US Forces» til «Trump Forces»: Hvor går grensen mellom presidentens legitime demokratiske kontroll over militæret og et forsvar der personlig og ideologisk lojalitet får stadig større betydning? Hva forteller Pete Hegseths vei til makten om Trump-administrasjonen? Og hva betyr utviklingen for Norge og andre NATO-land som er avhengige av å kunne stole på både amerikansk militær kapasitet, kommandostrukturer og rettslige vurderinger når krisen kommer? Det bringer oss til jussen. For hvem stopper presidentmakten når den møter Kongressen og domstolene? I striden om Trumps gigantiske ballroom ved Det hvite hus lot et knapt flertall i Høyesterett byggingen fortsette. Men sjefsjef John Roberts gikk sammen med domstolens liberale mindretall og argumenterte for at prosjektet sannsynligvis er ulovlig. Vi ser på hvorfor denne tilsynelatende pussige arkitekturstriden egentlig handler om noe langt større: hvem som kontrollerer statens eiendom, penger – og presidenten. Og kulturkrigen fortsetter i utdanningssystemet. Trump-administrasjonen vil bruke føderale skatteregler mot private skoler og universiteter som myndighetene mener diskriminerer gjennom rasebaserte opptaks- eller mangfoldsordninger. Er skattefritak blitt det neste store politiske våpenet mot amerikanske eliteinstitusjoner? Dessuten: En falsk nettside rundt Trumps midterm-konvent sender nysgjerrige besøkende til Epstein-filene. Texas-guvernør Greg Abbott møter den politiske virkeligheten bak USAs enorme datasenterboom. Og etter alt dette mener Gjermund – bemerkelsesverdig nok – at verden faktisk har hatt tre ganske gode uker. Mørkt, moro og må vite: Optimisten, Pessimisten og Realisten om diplomati, generaler, dommere og spørsmålet som binder det hele sammen: Hvem bestemmer når institusjonene virkelig blir satt under press? Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Her er en lengre Apple Podcasts-versjon, med Ane tydeligere solgt inn og «Obama is back – with a David» som dramaturgisk krok: Supertirsdag har fått SuperVikar – og ikke hvilken som helst vikar. Ane Svarstad Holme har svart belte i amerikansk valgkampnerderi, fra de store maktspørsmålene til de små historiene som plutselig forteller noe vesentlig om USA. Hun er Master of Trump mot verden Again, Facebook-fellesskapet der rundt 10.000 hyperinteresserte US-electionistas, politikknerder og forsvarere av satire følger amerikansk makt og valgkamp fra dag til dag. Kort sagt: En gjest som vet at amerikansk politikk ofte forstås best når man tar både det dypt alvorlige og det fullstendig absurde på alvor. Og denne uka er det nok å ta av. Obama is back – with a David. Barack Obama og Larry David har funnet hverandre, og vi spør hva som skjer når en tidligere president går fra valgkampmøter og talerstoler til underholdning, fiksjon og kulturell påvirkning. Er dette bare svært morsomt innhold for folk som allerede liker Obama – eller ser vi en annen form for politisk makt? Forsterkning, av-apatisering og langsiktig relasjonsbygging i stedet for enda en tale til menigheten. Skal du være en del av nyhetene – eller en del av livet? Så til selve mellomvalget i 2026. Vi tar temperaturen gjennom tre stikkord: penger, data og posten. Trump står ikke på stemmeseddelen, men vil gjerne at velgerne oppfører seg som om han gjør det. Enorm politisk pengebruk, mobilisering av MAGA-basen og et republikansk parti som fortsatt må forholde seg til Trumps definisjon av lojalitet møter et demokratisk parti som mer enn gjerne gjør valget til et spørsmål om presidenten. Men hva skjer dersom fortellingen om valgfusk kommer tilbake? Trump var president da han tapte i 2020. Biden var president da Demokratene tapte Det hvite hus i 2024. Likevel har de to nederlagene produsert radikalt forskjellige fortellinger om det amerikanske demokratiet. Vi spør hva republikanerne gjør dersom Trump igjen angriper tilliten til et valg hans eget parti har betydelig makt over å administrere. Og så: valgkampens svartekunster. Spin, skandaler, kuriøse kandidater og historier så amerikanske at de fortjener sin egen jingle. Til slutt blir det anbefalinger fra universet der politikk møter kultur og etterretning: Aaron Sorkin, Lioness, The Capture, Michelle Obama – og mer for alle som mener problemet med amerikansk politikk først og fremst er at det er for få timer i døgnet til å følge med. Ane Svarstad Holme er SuperVikar. Obama er tilbake. Larry David har blitt valgkampmateriell. Og mellomvalget nærmer seg. Velkommen til Supertirsdag. Jeg kan også lage en enda skarpere «Apple-forsideversjon» på ca. 250–300 ord, der de første 2–3 linjene er skrevet spesielt for å få folk til å trykke play. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.